Klokka er 04.30, og jeg er veldig våken. Jeg har nemlig nesten hatt et mareritt. Og dette er mitt andre nestenmareritt på rad.
Nestenmareritt 1
I går natt drømte jeg at jeg nesten hadde glemt en tannlegetime, og fikk veldig dårlig tid til å komme meg på plass i tannlegestolen. Jeg hastet selvfølgelig i retning tannlegekontoret med det samme jeg kom på at jeg hadde time. Problemet var at jeg hele tiden handlet mot min egen vilje ved å for eksempel ikke gå av på det busstoppet jeg visste var det riktige. Flere stopp forbi det riktige klarte jeg endelig å få stumpen av bussen, for så å vente på en ny buss i motsatt retning. Mens jeg stod der passe forbannet på min egen udugelighet, fikk jeg selvfølgelig for meg at jeg kunne begynne å gå fra holdeplass til holdeplass mens jeg ventet på en ny buss. Alle vet at det er en fantastisk dårlig idé, da bussen sevfølgelig vil ende med å kjøre forbi deg når du er akkurat passe langt nok fra en holdeplass til at hysterisk løping ikke kommer på tale. Det vil si, det kommer alltid på tale å gjøre et forsøk, men det er som regel dømt til å mislykkes. Så også i mitt nestenmareritt.
Jeg var vel allerede blitt en drøy time forsinket til timen og gruet meg maks til hva jeg skulle si til kjære Sigfred, min trofaste reggistannlege gjennom mange år. Om jeg noen gang ville komme til å ankomme hans tannlegestol er heller uvisst. Jeg våknet nemlig utsvettet og totalforvirret lenge før den tid. For jeg hadde vel jaggu ingen grunn til å ha dårlig samvittighet overfor Sigfred? Var det ikke egentlig slik at han skulle ha dårlig samvittighet overfor meg? Det var han som lot masse metall bli igjen i munnen min for flere år siden, for så å flytte til Spania uten å si behørig farvel.
Jeg forteller om min egen udugelighet i drømmeland til mamma over telefonen. “Er du sikker på at det ikke er en tannlegetime du har glemt, da?” sier mamma og prøver å være lur og behjelpelig på samme tid - som om ikke jeg hadde vurdert den muligheten før. Men nei. Da Sigfred dro til Spania uten en lyd, skaffet jeg meg sporenstreks en ny tannlege som, trofast, innkaller meg hver eneste høst, og som for lengst har fjernet alle spor av metall i munnhulen.
Etter litt om og men ble vi enige om at det er min nyvunne frihet som student som kommer til syne i drømmen. Denne friheten gjør at jeg kan våkne av et slikt nestenmareritt og tenke “Stakkars meg. Løpt etter bussen og stresset i hele natt? Da fortjener jeg definitivt et par ekstra timer på puten.” Og så ender jeg med å være på lesesalen nærmere kl.12, med en sånn passe dårlig samvittighet fordi kroppen min ikke lystrer mine mest fornuftige tanker til enhver tid.
Nestenmareritt 2
Eks-sambo Jenni til meg: “Eh, Kristin? Du vet at [eks-sambo] Marit hadde bursdag nå nettopp?” Hæ? HÆ? Nå som endelig Facebook holder styr på bursdagene for meg, så skal vel ikke slike ting kunne skje? (Det vil si, det skjedde med pappa, men han kan takke seg selv når han ikke er på Facebook, ikke sant?)
Det er noen som ikke annonserer bursdagen sin, men som feirer den i det stille, og som samtidig bruker dagen som den ultimate testen på hvem som er de virkelige vennene sine. Er Marit en slik en? Åh, herregud. Sendte ikke jeg en litt sånn lett svada-SMS til Marit her om dagen? Var det på bursdagen hennes - mottatt midt blant knallhyggelige bursdags-SMSer fra de virkelige vennene hennes? Og var ikke Marit og jeg i butikken for litt siden for å handle middag, da hun plutselig stod med en sånn ‘Boller på 1-2-3′-pakke i hendene? Jeg: “Hva skal du med den? Har ikke vi akkurat fortært store mengder fastelavnsboller?” Marit: “Det er litt koselig å ta med seg boller sånn innimellom!” Joa. Jeg vil vel egentlig aldri helt forstå hva folk skal med gjærbakst, da jeg ikke mestrer kunsten selv. Men NÅ faller altså brikkene på plass. Marit har tatt årets lakmustest, skilt klinten fra hveten, og jeg er definitivt ikke hvete. Jeg er derimot en ufattelig dårlig venn.
Jeg våkner, fast bestemt på at jeg skal klare å bli Marit sin hvete igjen. Men jeg var nesten sikker på at Marit hadde bursdag om høsten en gang? Sånn rundt samme tid som innkallingen til tannlegen kommer? Facebook er en venn i nøden og bekrefter min mistanke. Det er vedtatt: jeg er ikke ekkel klint!
Så hva betyr disse slitsomme nestenmarerittene? Er det noe annet jeg har glemt? Eller er det rett og slett slik at jeg må snu trenden ved å lytte mer til fornuften enn til følelsene og den åh-så-trøtte kroppen? Vil jeg da bevise for meg selv at jeg har kontroll? Men har jeg ikke egentlig full kontroll allerede - selv om jeg ikke leser plent fra 8 til 16 hver dag?
Aaron Swartz har noen fornuftige tanker om det å få mest mulig ut av livet sitt i artikkelen: HOWTO: Be more productive. Han tar livet av en del myter: “that time is fungible, that focusing is good, that bribing yourself is effective, that hard work is unpleasant, that procrastinating is unnatural”. Selv om det å lese og ta sit-ups samtidig blir litt i overkant etter min smak, har han en del gode poenger. Han mener at det å lytte til kroppen sin er viktig. Sov, spis, ta pauser. (Den har vi hørt før!) Men hardt arbeid er også en del av det å lytte til kroppen sin, ifølge Swartz. Arbeid kan og bør være gøy, og dermed er det ikke noe som går i mot dine naturlige tilbøyeligheter - slik vi er opplært til å tenke.
“The secret to getting yourself to do something is not to convince yourself you have to do it, but to convince yourself that it’s fun. And if it isn’t, then you need to make it fun.”
Aaron Swartz i HOWTO: Be more productive
Det er egentlig såre enkelt. Jeg tror dessuten jeg har fått det til i studiesammenheng dette semesteret. Jeg sover, spiser og tar pauser når det er behov for det, og ellers lar jeg studiene gjennomsyre det aller meste jeg gjør i våken tilstand - fordi det er gøy. Så hva skal jeg med disse nestenmarerittene da?
