DietroVetro.com

Archive for the ‘Runde albuer’ Category

Attraktiv??!

Wednesday, March 8th, 2006

Har SMS-generasjonen mistet totalt fokus? Mottatt per SMS i dag:

I dag er den internasjonale dagen for de med bra utseende. De vakre og ekstremt attraktive sånn som deg. Du må videresende denne beskjeden til noen du mener passer til beskrivelsen. Ikke send i retur. Jeg har allerede mottat 150 stykker og innboksen er full :) Ha en riktig vidunderlig kvinnedag :-)

Et hyggelig kompliment i og for seg. Etter min mening er imidlertid dagen i dag tvertimot dagen der kvinners “evne” til å se bra ut kan få en velfortjent pause fra rampelyset. I dag er dagen for å minne oss om at like evner skal gi like muligheter og ikke minst likt betalt. I dag er dagen der vi skal minnes vår jevngodhet. I dag er dagen for å ta frem den uunnværlige albuespisseren.

Hurra for kvinnen!

Posted in Runde albuer | 5 Comments »

Nede på stasjonen, tidlig en morgen…

Monday, November 28th, 2005

Ja, nei, da.. …satt jeg her. Udugelig som jeg er, glemte jeg følgelig å beregne kraftig rushtrafikktillegg når jeg skulle busse til togstasjonen. Det toget jeg hadde planlagt å ta etter nok en helg på det fjonge østland, fikk jeg kun se stumpen av da jeg hesebleste opp på perrongen på Lysaker stasjon – 2 over tiden. Kr. 520 er prisen å betale for å fylle opp NSBs snegletog med avgang kl.10.35. At DietroVetro kan dekoreres med en stemningsrapport fra BurgerKing på Oslo S, er en akk så fattig trøst på en ellers grå mandag.

Denne gangen kan jeg vel strengt tatt ikke skylde på mine evigrunde albuer. Kan hende er heller ikke min naive tidsoptimisme noe jeg kan støtte meg til i dag… Her jeg sitter og sipper til den beskeste te (til tross for at jeg i prinsippet er fullstendig klar over de 3-5 hellige minutter), slår en aldeles ny teori meg plutselig:

Skjult bak mitt snusfornuftige, kaldt beregnende og kalkulerende, alltid konsekvenstenkende ytre – langt der bak kunne det vel aldri tenkes at jeg er en anelse distré?

Posted in Runde albuer | 4 Comments »

Trøbbel med pickles

Saturday, October 8th, 2005

Det viktigste på programmet for meg hver eneste morgen (om man ser bort fra obligatorisk dusj, påkledning og en varm kopp te), er å få i meg en kjekk og grei frokost. Deretter er det å få laget en herlig innbydende matpakke. Matpakker har det jo med å synke i verdi jo lenger de ligger klemt mellom bøkene i sekken, og dermed må det naturligvis kompenseres i ditto verdi med matpakkepynt. I den forbindelse har jeg lagt mitt en elsk på sylteagurken, sur agurken eller evt. pickelsen om du vil. Ja, du vet, den agurken de aller fleste ønsker fjernet fra BigMac’en for evig tid.

I løpet av månedene jeg har bodd i Strandgaten er ett picklesglass fortært. For noen uker siden kjøpte jeg så glass nummer 2, og det holder seg godt. Ingen brødsmuler og leverposteiklumper i det gurkvannet, nei! Det er rett og slett klin umulig å åpne – selv med min myndige hånd og mine SiB-trente armmuskler.

Hver eneste morgen tar jeg ut picklesglasset fra påleggshyllen med nytt mot og upyntede skiver for hånden mens jeg tenker “det kan da ikke være så j***ig vanskelig??”. Men joa. Det blir trøtte skiver på matpakken – en matpakke som akk så enkelt blir skiftet ut med en varm, fristende Helios-speltpizza så snart jeg sniffer duften av den utenfor SV-fakultetet.

Har hørt rykter om en slik gadget som liksom skal åpne et hvilket som helst lokk uten problemer… Men skal ikke glassene lages slik at de kan åpnes med pur menneskekraft? Det er blitt en prinsippsak rett og slett – syltegurkglasset blir nok med ut sammen med resten av pålegget hver morgen frem til brødskivene en gang i fremtiden omsider blir fiffet opp med ønsket pynt. Stay tuned for oppdateringer i kampen mellom mennesket og det helvetes gurkglasset.

Posted in Runde albuer | 22 Comments »

Lånekasselotteriet

Thursday, September 1st, 2005

Jeg jubler for lånekassens utvidede åpningstider. At vi nå kan ringe fra 09.00-15.00 i stedet for de lusne fire timene 10.00-14.00 er et stort skritt for menneskeheten. Det vil si at jeg til tross for at den hektiske delen av torsdagen begynner kl.10.00, har en god time på lånekassekøen. Jeg står opp en time før vanlig og forbereder meg på alle mulige måter til telefonmaratonet: både tekopp, frokost og forelesningsnotater på laptopen er behørig plassert innen rekkevidde når jeg slår nummeret kl.9.

“Velkommen til lånekassens kundetelefon. Pågangen er stor nå ved studiestart, vi beklager at det kan være lang ventetid. Vi anbefaler at du prøver nettsida vår www.lanekassen.no *been there, done that*, eller vår automatiske telefontjeneste kassafonen.”

Med den tregeste telefonstemmen i manns minne, fortsetter lånekassedama med diverse valg, og jeg taster i vei, og forventer at kølapp for personlig service herved er trukket når denne beskjeden kommer:

“Det er stor pågang og alle våre kundebehandlere er opptatt. Du må ringe igjen senere. Kundetelefonen er åpen til kl.15.00.”

Denne “legg-på-røret-nå-tvangen” var en ny vri fra vår alles kjære Amerika-onkel. Jeg venter litt i tilfelle jeg kan få et “Om du virkelig INSISTERER på å sitte i kø – tast stjerne” e.l. Den monotone lånekassedama kverner imidlertid på samme strofe igjen og igjen. Jeg aner for øvrig et ørlite snev av stolthet i stemmen hennes hver gang hun forteller at telefonen er åpen en hel time ekstra ut på ettermiddagen… Men hva hjelper vel det når hele systemet er blitt omgjort til et lotteri?!!

La oss maile.

Posted in Runde albuer | No Comments »

Runde albuer? Kr.850,- takk!

Tuesday, July 5th, 2005

Min mor har alltid sagt at jeg lider av “snill pike”-syndromet – et syndrom som gjør at man kronisk “kommer sist til nissen” (les: blir skjøvet bakerst i køen på juletrefester og kommer frem først når det er tomt for godteposer, ekkel kiwibrus igjen og nissen er grundig lei av å chitchatte med masete skrikerunger). Og nå har det jaggu skjedd igjen.

Med en 16kg railsekk på ryggen og passe masse grugg i øynene peset jeg meg på flytoget retning Gardermoen med beregnet ankomst kl.08.00. Pga. et obsternasig lokaltog ble imidlertid mitt tog 10 minutter forsinket. Det var likevel drøye 50 minutter til flyavgang da jeg stilte meg i Norwegians sjekk-inn-kø, så jeg tok den lille togforsinkelsen med knusende ro.

Etter å ha stått i nevnte kø i atskillige minutter, begynte folk både foran og bak meg å se seg nervøst rundt og titte sjalu på de alternative køene som minst gikk i tredobbelhastighet sammenliknet med den vi hadde valgt. “Feil kø, visst” ble det mumlet i skjeggene. Men litt livsvisdom hadde da vi som delte køskjebne fått med oss på veien; Klart vi gjorde ting fullt og helt – ikke stykkevis og delt, vi fullførte det vi hadde begynt på, vi kjørte løpet ut!

Skrankedama var UNDER OPPLÆRING, seff. Det forklarte saken.
Man har følgelig litt medlidenhet med den stakkars jenta bak skranken – kraftig stresset og med en erfaren hauk på skulderen. Hadde jeg ant at det var slik det stod til i enden av den lange køen da jeg først plasserte meg, hadde jeg for øvrig glatt valgt en annen kø i stedet. Men det måtte bare gå som det gikk – vi små, en alen lange måtte hatt røntgensyn for å plukke ut den radigste skrankearbeideren på Gardermoen. Slik er det bare.

Og mitt manglende røntgensyn skulle straffe seg, da køen både varte og rakk… Kl.08.40, 20 minutter før flyet letter, står en bergenser i 40-årene foran meg og krangler seg til å få sjekke inn bagasjen til tross for at han er i seneste laget. “Hauken” og “under opplæring” klarer simpelthen ikke si nei til de autoritære, hissige bergenser-R’ene. Ett lusent minutt senere er det min tur, men til ingen nytte. Bagasjelasset var visstnok gått, og jeg blir forvist til Norwegians infoskranke. Jeg spurter bort med 16kg bør fortsatt plassert på skuldrene og ber pent om at de kan ta med bagasjen på neste fly.

- Jeg er plent nødt til å ta dette flyet da jeg skal på jobb i Bergen hvert øyeblikk. Finnes det ingen utvei???
- Du kan jo forsøke å få sekken gjennom sikkerhetskontrollen… Men det tviler jeg sterkt på at går.
- Jaha?
- Eller du kan sende den ved hjelp av Trust der borte. Men det vil koste et par hundrelapper.

10 minutter til avgang. Ingen tid til å krangle mer verken med Norwegian eller sikkerhetskontroll, så jeg strener rett til dette Trust. Der tar Ståle saken – en slik serviceminded mann som har lært hvordan man skal få skvist kundens navn inn i hver setning minst tre ganger for at de skal føle seg spesielle. Jeg prøver å fortelle ham at jeg vet godt hva jeg heter, men enda bedre hvor sekken skal. FOKUSÉR, MANN!!! Dessuten følte jeg meg allerede svært så spesiell.. spesielt uheldig, that is.

Omsider får jeg slengt sekken på vektskålen og bekreftet min mistanke – den var faktisk tung.

- Hvor mye blir det her på?
- Noen hundre, Kristin. Men slapp av du, Kristin. Dette ordner vi vettu, Kristin. Nå som jeg har adressen din, Kristin, så sender vi deg en faktura, vi, Kristin. Og så har jeg jo nummeret ditt her, Kristin, så jeg ringer deg og gir deg referansenummeret senere, Kristin. Eller ring meg når du kommer frem, du, Kristin. Her har du kortet mitt, Kristin. Klarer du få sekken opp hit, Kristin? Eller det klarer du vel ikke, Kristin. Jo, jøss! Der var den oppe, jo, Kristin!
- Seff. Hva tar du meg for??! I’m a railer! [...skriker jeg til Ståle inni hodet mitt]
- God tur, da, Kristin!!

Jeg beiner av gårde, dumper ned på en plass på flyet, og bruker hele flyturen på å surmule for meg selv. Vel fremme på Flesland ringer jeg min gode venn Ståle. Han kan fortelle at han ikke fikk sendt sekken med det flyet han først tenkte. Da Norli kaller kl.12.30 blir jeg nødt til å slenge meg på flybussen uten min dyrebare railsekk. Etter 8 timers jobbing bærer det rett på flybussen nok en gang – retning SAS Cargo på Flesland. Endelig er sekken i mine armer – sammen med en regning på kr.709,38 [Et par hundre, jah??]. Sammen med hyggelig reisevei tur-retur Flesland snakker vi en pris på hele 850 kroner fordi jeg er en dårlig købedømmer, og fordi jeg har så heftig respekt for og tro på “systemet”. Dette systemet som glatt klarer å gjøre unntak for en businessmann på 40 bare han glefser litt, men som verner om reglene med en gang en samvittighetsfull student forsiktig forsøker å bite fra seg på samme måte.

Noen som har en albuespisser å låne bort?

Posted in Runde albuer | 5 Comments »

Telebutikkhat

Friday, June 3rd, 2005

Arrrrgh!! Til nå har denne bloggen omtrent bare bestått av hyggelige ting, fiffigheter og gladmeldinger. I anledning denne post ble jeg dermed nødt til å opprette en helt ny kategori:

TELEBUTIKKHAT*

Den er laget såpass spesifikk, da min store tro på menneskeheten gjør at jeg ikke kan forestille meg at det kan finnes slike udugelige og obsternasige mennesker noe annet sted i verden enn nettopp på Telebutikken på Bergen Storsenter. Jeg orker ikke gå i detaljer, men la oss bare si at jeg ikke betaler 1400,- med glede for å måtte gå rundt i flere måneder med den telefonen du ser til høyre. Særlig ikke når jeg i tillegg blir nødt til å ta jevnlige turer ned på Telebutikken for å snakke med nevnte udugelige mennesker. Hadde jeg hatt et kamera i hatten da jeg var der inne i dag, hadde FBI (TV-programmet) betalt store penger for å få førsteoppslaget sitt i boks. Helvete heller.

Og om noen skulle være i tvil om hva budskapet over var:

SETT ALDRI DINE BEIN INN I TELEBUTIKKEN PÅ BYSTASJONEN
..med mindre du vil være min moralske støtte når jeg neste fredag skal se om mitt opptrinn har båret frukter, da.. ;)

Jepp.

*Da det faktisk ser ut til å finnes udugelige mennesker også andre steder i verden, er kategorien nå blitt endret til “Runde albuer”, og vil omfatte alle de episodene der mine spisse albuer glimrer med sitt fravær.

Posted in Runde albuer | 6 Comments »