På nettet surfer vi, vi navigerer, vi søker etter og utforsker nye nettsteder, vi besøker nettsteder, vi laster ned, vi laster opp. De av oss med eget hjem ute i nettsfæren har gjerne nettsteder ”under arbeid” fra tid til annen. Vi redesigner, pusser opp, skifter tapet, vi bygger ut med mer funksjonalitet. Metaforene er fine, og jeg lar meg lett lure av dem…
Vi surfer ikke bølger når vi surfer, vi styrer ingen båt når vi navigerer, vi vandrer ikke rundt med kart og kompass når vi søker, vi tar ikke turen til naboen og banker på døren når vi besøker hans blogg. Vi verken laster eller losser med fysisk kraft når vi flytter rundt på våre filer. Når våre hjem på nett skal oppgraderes er vi ikke i nærheten av hammer og spiker, malerkost, stige eller slegge.
vs. 
Vi løfter knapt en finger for at undre skal skje. Dvs. rent bokstavelig løfter vi maks ti fingre, og ikke stort mer. Dette faktum uroer meg en smule ettersom jeg tilbringer mer og mer tid foran min Mac for hver dag som går. Vil jeg bli [enda mer] blekhvit, fet og kvisete?
Men de nevnte fakta om livet på nett har også gitt mannen i gata muligheten til å utrette store ting. All verdens informasjon er tilgjengelig når maskinen er tilkoblet resten av verden. Informasjon blir lett til kunnskap når du lærer kunsten å sile, og kun ta til deg det du har behov for. Å få et representabelt – eller kanskje til og med flashy ansikt utad på verdensveven, krever dessuten kun kunnskap og tid – ikke horder av penger. Og oppussing er ikke et svare strev – fra blå til rosa tapet (og kanskje helst tilbake igjen til blå) gjøres på null tid :)
Denne globale, men akk så virtuelle landsbyen har også andre fordeler… Det er ikke sikkert min virkelige nabo er den kuleste i verden. Føler jeg at jeg har mer til felles med en fyr fra Canada, er veien kort i den globale landsbyen.
Men hva skjer når den globale landsbyen overskygger den virkelige verden? Et eksempel er kanskje på sin plass… Min mor er bosatt i Oslo, og følger der ivrig med på sin datters kroniske blogging av studentlivet i Bergen. I høst besøkte hun meg i kollektivet mitt for en helg. Fredag kveld ankommer hun, stikker hodet inn i stuen og nikker et ”hei” til mine TV-slavesambos i Klippan, før hun trekker seg tilbake i pappeskerommet mitt til en verdi av kr.3000 – og sovner tvert. Vel var det spennende saker på TVen i stuen som mine sambos fulgte med store øyne. Likevel fant jeg det litt merkelig at hun, som en (over gjennomsnittet?) interessert og nysgjerrig mor, ikke ville forstyrre et øyeblikk for å hilse på sambo Marit – en god venninne og en jeg skulle tilbringe nok av tid sammen med fremover.
Nå nettopp, gjennom en god gammeldags ansikt-til-ansikt-samtale mellom mor og datter, kom følgende frem: Min mor var overbevist om at hun minst hadde hilst, og muligens til og med hadde spist både vafler, rislapper og annet snacks med sambo Marit. Dette da både Marit og fôr kollektivet hadde inntatt i fellesskap var blitt så levende beskrevet gjennom denne bloggen. Mamma ber herved sambo Marit om tilgivelse ;)
Et av kakebesøkene min mor trodde hun hadde tatt del i.
Den tydeligvis så levende skildrede sambo Marit til høyre.
Nytt eksempel: I passe fin stas tripper jeg av gårde over Fisketorget i Bergen en tirsdag kveld – på vei til denne konserten. ”God konsert!” roper en tidligere seminarleder, Linn, til meg når våre veier krysses i fiskelukt og trafikk. Jeg ler og stotrer frem et ”takk” i forfjamselsen. Hva skjedde her?
Underskog, en digital og sosial kulturkalender for ”kultureliten” (deriblant meg og min tidligere seminarleder), lar alle medlemmer redigere en kalender for å dele med hverandre hva som er hipt og kult. Vi deler også med alle medlemmer hvilke arrangementer vi skal på. De jeg definerer som mine venner/bekjente får gjerne anbefalt spesielt det jeg skal på. Det var altså slik min seminarleder kunne hilse meg slik hun gjorde. Hadde jeg klart å koble nett og virkelighet i en like feiende fart, kunne jeg svart ”Jo, takk! Hvordan var egentlig den arkitekturvandringen i Bergens byrom, forresten? Jeg rakk ikke være med. Forelesning…”.
Disse to situasjonene var på ingen måte svært ubehagelige eller farlige – men en kan raskt tenke seg at situasjoner av en mindre uskyldig art kan forekomme når man logger hva man gjør og presenterer hva man skal gjøre på en slik måte som jeg gjør via blogg, Underskog o.l.
Ubehageligheter har også forekommet. Det finnes dem som søker opp telefonnumre kun for å ytre at de vil ”pule den feita ræva di”, og synes det er stas å ringe gjentatte ganger og holde linjen uten å si et ord, men puste passe rytmisk.
Men gærninger vil alltid finnes. Så lenge mulighetene er så mange, og fordeler (som denne og denne) overgår ulemper i aller høyeste grad, så vil jeg være med på denne spennende utviklingen. Og det vil bli blogget!
En student ved navn Gregory M. Dizzia har rett og slett omgjort hele sitt kjærlighetsliv til en hendig, oversiktlig tidslinje overfylt med fiffige symboler som sirlig beskriver hans forhold til 24 forskjellige jenter opp gjennom årene. Han har gått grundig til verks, og selv om pikante detaljer og bakgrunn for bruddene i all hovedsak overlates til leseren å tolke, så får man uansett vite en hel del. [Last for all del ned pdf-versjonen så alle symboler og detaljer kan granskes nøye.]
Som nevnt tar jeg det for tiden ganske rolig til tross for mange punkter og baller i lufta. I tillegg kaster jeg en ball over til dere, mine listeskrivende venner der ute (jeg vet at dere finnes!)… Har dere noen gang klart å stryke siste punkt? Hvordan føltes det? 
I morgen fyller bloggen min år. 17.januar 2005 ble nemlig 
