Because from now on even I own one of these silky smooth iPhones. Testing out the WordPress app on the phone – and it seems to fit my needs. I wonder if I will be blogging more frequently now that I just need this cute little thingy for publishing text and photos…
VG (Norway’s largest newspaper) tries to teach the Norwegians how to listen to personalized web radios like Last.fm in today’s paper. Me, my apartment and my lovely MacBook Pro do our best to help. “Kristin stopped downloading” says the headline to the right – and it’s true. Organizing, copying and syncronizing files from computer to computer, to external hard drives and iPods became a bit too demanding in the long run. I don’t want to mainly organize my music. I want to listen to it!
I have never been a fan of the traditional radios where they might play me songs I hate – without the possibility to skip it. I end up changing radio stations all the time. With Last.fm I can even ban the songs with the button that says “Don’t ever play me this song again”. Perfect!
However, it’s not that often Last.fm tries to play me really bad tracks. I guess the service “knows” me by now. It has eventually become quite good at recommending new music to me too. Because it keeps track of what I am listening to, I can easily check the history to find information about the songs I have been listening to lately. I still end up buying the whole album when I discover music I really like, though. But when having friends over, I might just as easily let Last.fm be my DJ, than being bothered with changing the CDs all night.
Check out my Last.fm profile
Listen to my forever expanding playlist
Make your own profile
In some weeks I will have my exam in Information Systems. Even though the sun is shining, I am indoors reading “fascinating” articles about Service-Oriented Architecture (SOA). For me it is still kind of a blur what this phenomenon/technology/mindset/whatever is about, even though I have read five articles on the subject. The article I am reading now, however, puts some things into perspective. In “Is Web 2.0 the Global SOA?” SOA is compared to Web 2.0 – a phenomenon I am a bit more familiar with. In the article, I read that:
“Web 2.0 emphasizes a social aspect that SOA is completely missing.”
“SOA has much more central configuration control, management, and governance, while Web 2.0 is freewheeling, decentralized, grassroots, and has virtually no command and control structure.”
“SOA tends to be generic and faceless, whereas Web 2.0 shines brightly on human/service interaction.”
“Web 2.0 is almost too informal and practically calls out for discipline, while SOA is mute and autistic in comparison, a technical virtuosity that wants to be social but that doesn’t know how.”
In other words – Web 2.0 is the cool, easy-going kid, while SOA is the geek in desperate need of a makeover. I would like to make a funny illustration on the matter now that I finally had this epiphany. Unfortunately I have to use the next hours to understand how this geek called SOA actually works. I am sure I’ll have a blast figuring it out…
My exam at the University of Bergen is in June. Now I am back in Oslo for some weeks to work at the Logica office – while waiting for the day of the exam to arrive. But the weather is too nice to be working indoors! My colleague Gustav and I escaped from inside the office walls for an hour today to work on the sun terrace. Lovely.
Det er mange spennende sosiale nettverk der ute pÃ¥ Internetten. Jeg forsøker Ã¥ fÃ¥ med meg en del, samtidig som det er litt kjedelig Ã¥ sjekke ut noe dersom ingen av vennene mine har tenkt seg innom med det første. Twitter er at av disse nettverkene jeg har visst om i lang tid, men ikke orket involvere meg i – før for et par dager siden nÃ¥r sambo Eirik inviterte meg med i selskapet.
Twitter er et sted der man kan mikroblogge, dvs. blogge pÃ¥ maks 140 tegn om gangen. NRKbeta skriver mer om fenomenet mikroblogging og Twitter her. Personlig er jeg jo glad i Ã¥ bruke hakket mer ord enn det Twitter tillater, men ser verdien av Ã¥ informere kort om hva jeg holder pÃ¥ med akkurat nÃ¥, slik at venner kan holde seg oppdatert pÃ¥ det innholdsrike livet mitt. For Ã¥ illustrere verdien av dette kan jeg jo opplyse om at “Kristin is eating bananas” var min første twitring til omverdenen.
Twitter fungerer gjerne ikke ulikt statusmeldingene pÃ¥ Facebook – og kan faktisk synkes med facebookstatus slik at de viser det samme. Sambo Eiriks vÃ¥te drøm er i den forbindelse Ã¥ fÃ¥ en evig ring av web2.0-synkroniseringer med Facebook, Flickr, Twitter, LinkedIn, Last.fm, Plazes, [...], og bloggen sin. Og det er kanskje allerede mulig? Jeg kjenner imidlertid jeg allerede blir litt svett av alle stedene jeg mÃ¥ logge meg inn pÃ¥ for Ã¥ følge med. Dessuten er det jo litt trist om diskusjonene forlater bloggosfæren helt slik Sarah Perez beskriver det i en artikkel pÃ¥ Read Write Web. Artikkelen fant jeg ironisk nok fordi en kar twitret meg det i øret, sÃ¥ sÃ¥nn sett skal man vel ikke klage.
Uansett… Ikke før jeg var innenfor Twitter-veggene oppdaget jeg noe spennende som alltid like kreative Zefrank har satt i gang. Han bruker Twitter til Ã¥ lage kollektive spill inspirert av sine lykkelige dager pÃ¥ Summercamp i barndommen. Fra gymtimene husker kanskje flere da vi ble delt inn i forskjellige lag ved Ã¥ ta pÃ¥ oss bÃ¥nd i rødt, grønt, gult eller blÃ¥tt. Det ser ut til at fargekoding var tingen ogsÃ¥ pÃ¥ Summercamp, da Zefrank har oppfordret twitrerne til Ã¥ opprette lag pÃ¥ Twitter for Ã¥ delta i Colorwar 2008.
Nesten 5000 twitrere deltar i Colorwars – der første oppgave for de forskjellige lagene var Ã¥ spille Ro Sham Bo (ogsÃ¥ kjent som Stein-saks-papir) ved Ã¥ laste opp bilder av seg selv med valgt tegn. Utvalgte Orange Team-deltagere er ivrige:
Og mange viser sin støtte til sitt utvalgte lag på profilbildene på Twitter:
Jeg har ikke forstått fullt ut hvordan det hele fungerer ennå, men følger man Zefrank på Twitter og på Colorwarsiden, så kan man se når nye spill og oppgaver dukker opp. På Zefranks egen blogg oppfordrer han dessuten alle til å komme med idéer til spill. Som Steph Weiss påpeker i kommentarfeltet:
The problem is not coming up with ideas, it is coming up with ideas that are fair to small teams but still challenging to large ones. Any competition that involves ‘most’ anything gives an advantage to a big team (although the small ones might be more aggressive? hehe)
Bli en twitrer, du ogs̴ Рog hilse gjerne p̴ meg: dietrovetro!
For over et Ã¥r siden delte jeg min fascinasjon for lister pÃ¥ denne bloggen bÃ¥de her og der. PÃ¥ den tiden hadde jeg overmÃ¥te mye Ã¥ fikse, og det var følgelig “to do”-listen jeg tok for meg. Som student i Bergen er det fremdeles for all del ting Ã¥ gjøre. Likevel har jeg litt av det som kalles fritid, og en hel haug med artige ting jeg ønsker Ã¥ bruke den til. Problemet er at det er lett Ã¥ glemme alle disse tingene nÃ¥r man kommer hjem fra lesesalen en trøtt tirsdag, eller vÃ¥kner opp en slapp søndag med ingenting fore.
Etter Ã¥ ha lest artikkelen til Aaron Swartz “HOWTO: Be more productive”, sÃ¥ ser jeg at det ikke nødvendigvis er sÃ¥ vanskelig Ã¥ gjøre fritid til kvalitetstid. Egentlig var det imidlertid min venninne Sigrid (populært kalt Prog-Sigrid eller Vær-Sigrid) som først delte en glimrende idé i forbindelse med kvalitetstid i kommentarfeltet pÃ¥ den ene bloggposten jeg skrev. Hun fortalte om sin lille, alltid nærværende notisbok der hun kunne skrive ned bøker hun vil lese, ting hun vil gjøre, mat hun vil lage og lignende. Har man en ledig time, kan man dermed bare slÃ¥ opp i boken og plukke fra godsakene.
Jeg har lenge skullet gå til innkjøp av slik en bok. I påsken ble boken endelig min, etter å ha tafset på alle Moleskinebøkene min utvalgte bokhandel hadde å tilby. La meg presentere min aller første Gladbok:
Det mÃ¥tte jo bli en Moleskine “used by European artists and thinkers for the past two centuries, from Van Gogh to Picasso, from Ernest Hemingway to Bruce Chatwin”. Med fem kategorier kan jeg fylle sidene med filmer jeg vil se, bøker jeg vil lese, musikk jeg vil sjekke ut, aktiviteter jeg vil gjøre og mat jeg liker Ã¥ lage. Online artikler og blogger og slikt fÃ¥r ikke plass her – bÃ¥de fordi URLer er mye mer praktisk Ã¥ lagre pÃ¥ nett slik jeg gjør i dag, og fordi det delvis er min nettavhengighet jeg skal kurere med denne gladboken. Kanskje savner jeg plassen til en 6. kategori – idéer. Samtidig fortjener gjerne de o store idéene mine (i klasse med Hemingway sine) en helt egen bok.
Ellers er jo fine lister over gode filmer og bøker og slikt noe som jeg gjerne skulle dele med allmuen på denne bloggen her. Frem til jeg får meg en portabel og praktisk digital gadget som kan støtte meg når jeg leser interessante bokanmeldelser på café, eller plutselig kommer på at det er år og dag siden sist jeg lagde pannekaker med pepperoni, pesto og fetaost, så er det den analoge gladboken som blir fast veskeinventar. Jeg kan imidlertid med det samme informere om at gladboken til nå har fungert optimalt:
I går ble det pannekakemiddag med sambo Stavelin:
I påsken fikk jeg med meg venninner på et frossent fotosafari på Sagene (som dog endte mer som café-til-café-tur):
Jeg har dessuten sett Juno pÃ¥ kino, og kjøpte “Saman er ein mindre aleine” som togbok for turen over fjellet tilbake til studier i Bergen etter ferien. I nær fremtid har jeg dessuten planer om Ã¥ bestige Løvstakken, og Ã¥ komme meg over Vidden. I den forbindelse fant jeg ut hva jeg kunne bruke den overdimensjonerte dosen med pÃ¥skegodt til – et ekstra spark bak:
Man kan på en måte ikke åpne en KvikkLunsj hjemme i sofaen når den er behørig merket med sin destinasjon.
Akkurat nÃ¥ kom jeg pÃ¥ at jeg veldig gjerne vil se “FÃ¥ meg pÃ¥, for faen” pÃ¥ Det norske teatret neste gang jeg tar meg turen til Oslo. Gladboken er ved min side, klar for en ny aktivitet. Jeg har dog glemt penn. Det skal ikke være lett.
Klokka er 04.30, og jeg er veldig våken. Jeg har nemlig nesten hatt et mareritt. Og dette er mitt andre nestenmareritt på rad.
Nestenmareritt 1
I går natt drømte jeg at jeg nesten hadde glemt en tannlegetime, og fikk veldig dårlig tid til å komme meg på plass i tannlegestolen. Jeg hastet selvfølgelig i retning tannlegekontoret med det samme jeg kom på at jeg hadde time. Problemet var at jeg hele tiden handlet mot min egen vilje ved å for eksempel ikke gå av på det busstoppet jeg visste var det riktige. Flere stopp forbi det riktige klarte jeg endelig å få stumpen av bussen, for så å vente på en ny buss i motsatt retning. Mens jeg stod der passe forbannet på min egen udugelighet, fikk jeg selvfølgelig for meg at jeg kunne begynne å gå fra holdeplass til holdeplass mens jeg ventet på en ny buss. Alle vet at det er en fantastisk dårlig idé, da bussen sevfølgelig vil ende med å kjøre forbi deg når du er akkurat passe langt nok fra en holdeplass til at hysterisk løping ikke kommer på tale. Det vil si, det kommer alltid på tale å gjøre et forsøk, men det er som regel dømt til å mislykkes. Så også i mitt nestenmareritt.
Jeg var vel allerede blitt en drøy time forsinket til timen og gruet meg maks til hva jeg skulle si til kjære Sigfred, min trofaste reggistannlege gjennom mange år. Om jeg noen gang ville komme til å ankomme hans tannlegestol er heller uvisst. Jeg våknet nemlig utsvettet og totalforvirret lenge før den tid. For jeg hadde vel jaggu ingen grunn til å ha dårlig samvittighet overfor Sigfred? Var det ikke egentlig slik at han skulle ha dårlig samvittighet overfor meg? Det var han som lot masse metall bli igjen i munnen min for flere år siden, for så å flytte til Spania uten å si behørig farvel.
Jeg forteller om min egen udugelighet i drømmeland til mamma over telefonen. “Er du sikker pÃ¥ at det ikke er en tannlegetime du har glemt, da?” sier mamma og prøver Ã¥ være lur og behjelpelig pÃ¥ samme tid – som om ikke jeg hadde vurdert den muligheten før. Men nei. Da Sigfred dro til Spania uten en lyd, skaffet jeg meg sporenstreks en ny tannlege som, trofast, innkaller meg hver eneste høst, og som for lengst har fjernet alle spor av metall i munnhulen.
Etter litt om og men ble vi enige om at det er min nyvunne frihet som student som kommer til syne i drømmen. Denne friheten gjør at jeg kan vÃ¥kne av et slikt nestenmareritt og tenke “Stakkars meg. Løpt etter bussen og stresset i hele natt? Da fortjener jeg definitivt et par ekstra timer pÃ¥ puten.” Og sÃ¥ ender jeg med Ã¥ være pÃ¥ lesesalen nærmere kl.12, med en sÃ¥nn passe dÃ¥rlig samvittighet fordi kroppen min ikke lystrer mine mest fornuftige tanker til enhver tid.
Nestenmareritt 2
Eks-sambo Jenni til meg: “Eh, Kristin? Du vet at [eks-sambo] Marit hadde bursdag nÃ¥ nettopp?” Hæ? HÆ? NÃ¥ som endelig Facebook holder styr pÃ¥ bursdagene for meg, sÃ¥ skal vel ikke slike ting kunne skje? (Det vil si, det skjedde med pappa, men han kan takke seg selv nÃ¥r han ikke er pÃ¥ Facebook, ikke sant?)Det er noen som ikke annonserer bursdagen sin, men som feirer den i det stille, og som samtidig bruker dagen som den ultimate testen pÃ¥ hvem som er de virkelige vennene sine. Er Marit en slik en? Ã…h, herregud. Sendte ikke jeg en litt sÃ¥nn lett svada-SMS til Marit her om dagen? Var det pÃ¥ bursdagen hennes – mottatt midt blant knallhyggelige bursdags-SMSer fra de virkelige vennene hennes? Og var ikke Marit og jeg i butikken for litt siden for Ã¥ handle middag, da hun plutselig stod med en sÃ¥nn ‘Boller pÃ¥ 1-2-3′-pakke i hendene? Jeg: “Hva skal du med den? Har ikke vi akkurat fortært store mengder fastelavnsboller?” Marit: “Det er litt koselig Ã¥ ta med seg boller sÃ¥nn innimellom!” Joa. Jeg vil vel egentlig aldri helt forstÃ¥ hva folk skal med gjærbakst, da jeg ikke mestrer kunsten selv. Men NÃ… faller altsÃ¥ brikkene pÃ¥ plass. Marit har tatt Ã¥rets lakmustest, skilt klinten fra hveten, og jeg er definitivt ikke hvete. Jeg er derimot en ufattelig dÃ¥rlig venn.
Jeg våkner, fast bestemt på at jeg skal klare å bli Marit sin hvete igjen. Men jeg var nesten sikker på at Marit hadde bursdag om høsten en gang? Sånn rundt samme tid som innkallingen til tannlegen kommer? Facebook er en venn i nøden og bekrefter min mistanke. Det er vedtatt: jeg er ikke ekkel klint!
SÃ¥ hva betyr disse slitsomme nestenmarerittene? Er det noe annet jeg har glemt? Eller er det rett og slett slik at jeg mÃ¥ snu trenden ved Ã¥ lytte mer til fornuften enn til følelsene og den Ã¥h-sÃ¥-trøtte kroppen? Vil jeg da bevise for meg selv at jeg har kontroll? Men har jeg ikke egentlig full kontroll allerede – selv om jeg ikke leser plent fra 8 til 16 hver dag?
Aaron Swartz har noen fornuftige tanker om det Ã¥ fÃ¥ mest mulig ut av livet sitt i artikkelen: HOWTO: Be more productive. Han tar livet av en del myter: “that time is fungible, that focusing is good, that bribing yourself is effective, that hard work is unpleasant, that procrastinating is unnatural”. Selv om det Ã¥ lese og ta sit-ups samtidig blir litt i overkant etter min smak, har han en del gode poenger. Han mener at det Ã¥ lytte til kroppen sin er viktig. Sov, spis, ta pauser. (Den har vi hørt før!) Men hardt arbeid er ogsÃ¥ en del av det Ã¥ lytte til kroppen sin, ifølge Swartz. Arbeid kan og bør være gøy, og dermed er det ikke noe som gÃ¥r i mot dine naturlige tilbøyeligheter – slik vi er opplært til Ã¥ tenke.
“The secret to getting yourself to do something is not to convince yourself you have to do it, but to convince yourself that it’s fun. And if it isn’t, then you need to make it fun.”
Aaron Swartz i HOWTO: Be more productive
Det er egentlig sÃ¥re enkelt. Jeg tror dessuten jeg har fÃ¥tt det til i studiesammenheng dette semesteret. Jeg sover, spiser og tar pauser nÃ¥r det er behov for det, og ellers lar jeg studiene gjennomsyre det aller meste jeg gjør i vÃ¥ken tilstand – fordi det er gøy. SÃ¥ hva skal jeg med disse nestenmarerittene da?
Som student pÃ¥ første dagen har jeg jaggu oppnÃ¥dd rimelig mye. Her følger en kort oppsummering ved hjelp av mine to bloggfavoritter – tall og liste. Jeg har:
Og i den forbindelse kan jeg si at dette er den festligste setningen jeg har lest i dag:
Playing a game is the voluntary effort to overcome unncessary obstacles.
Bernard Suits får rett og slett det å spille spill til å høres så uendelig meningsløst ut! Samtidig er, i følge Rules of Play-forfatterne Salen og Zimmerman, den viktigste setningen jeg har lest i dag denne:
The goal of successful game design is the creation of meaningful play.
Og i morgen fortsetter jeg jakten på meningen med både spillet og studentlivet.
Min søster tipset meg om dette herlige communityet for ordelskere [les: wordies]: wordie.org. ‘It’s like flickr, but without the photos’ – og med masse rare ord og lister, definisjoner og kommentarer til disse. Kan noen mekke den norske versjonen av denne siden, vær sÃ¥ snill?
Wordie har ogsÃ¥ sin egen blogg, Errata. Og her dumper man lett borti andre artige nettsteder for ordgøy. I høst var jeg mektig hektet pÃ¥ Scrabulous (Facebooks Scrabble-applikasjon). For tiden gÃ¥r det heller i “assosiasjonsbingo” pÃ¥ siden Human Brain Cloud. Og etter Ã¥ ha lekt seg litt med Ã¥ plotte inn assosiasjoner pÃ¥ løpende bÃ¥nd, kan man fÃ¥ visualisert egne og andres bidrag aggregert i en fjong assosiasjonssky.
Mannen bak er visst spilldesigner Kyle Gabler fra 2D boy. Han satte ogsÃ¥ igang selve assosiasjonskjeden med ordet ‘volcano’. Det ballet pÃ¥ seg, og nÃ¥ er 536 648 unike ord lagt til, med en mengde assosiasjoner seg i mellom. Kort etter at spillet ble lagt ut, reflekterte Kyle litt over hva han kunne lese ut av statistikk og slikt i posten: This is What I Learned About Humans.
Funnet via Errata, bloggpost: Human Brain Cloud.
Ã… kaste stiftemaskin, laptop og notatblokk rundt i luften faller seg ikke helt naturlig for meg – selv om jeg er den stolte eier av en konsulenttittel. Likevel virker det som bildebaser flommer over av slike folk i merkelige positurer, knugende og kastende pÃ¥ kontorrekvisita. Ã… finne gode bilder av mennesker til illustrasjonsbruk er derfor ikke alltid sÃ¥ lett. I jobben min blir det innimellom eviglange dykk i diverse bildebaser for Ã¥ finne troverdige bilder av personer. Dette mÃ¥ til enten bildene skal brukes som faktiske illustrasjonsfoto i en ferdig nettløsning, eller som eksempelfoto for Ã¥ vise kunden hva vi er ute etter – før de kan ordne illustrasjonene selv.
Da jeg i fjor var med på redesignet av BI.no, la vi opp til et design som bugner av lykkelige, lærevillige studenter. Heldigvis, med tanke på nevnte bugning, er det BI selv som ordner bilder til sin løsning. Og i stedet for å dykke ned i bildebaser med alskens anonyme modeller, har de like gjerne gått for faktiske BI-studenter, så godt det lar seg gjøre.
Arbeidskrevende selvsagt, men kanskje er det ikke sÃ¥ dumt Ã¥ holde pÃ¥ prinsippet om ekte vare? Det er i alle fall mange fallgruver Ã¥ unngÃ¥ dersom en skal la modeller pryde nettstedet sitt…
En kar ved navn Maddox har reflektert litt over hva anonyme modeller fra bildebaser kan brukes til, og hva de kan lære oss om verden. Ta en kikk pÃ¥ 9 things I learned about the world according to anonymous stock photo models. Er du allerede bevandret i bildebaser vil du kjenne igjen alskens kleine motiver. Det eneste som mangler er vel det evinnelige bildet av den dresskledte businessmannen som sjonglerer med frukt, jordkloder, eller det han kunne finne etter et dypdykk pÃ¥ kontorets rekvisitalager…
Fjonge, særdeles korporate bilder kan du finne blant annet her: GettyImages, iStockphoto, Stock.xchng, mens den svenske bildebasen Johnér faktisk kan tilby annet enn menn i dress (men krever at du kan svenske søkeord som f.eks. ‘man’ og ‘jonglera’).
Maddox har for øvrig mange andre fine lister. Sjekk for eksempel ut Fashion tips for women from a guy who knows dick about fashion – og ta deretter livet av dine dyrebare Crocs.
I have gathered some Geeky business-related entries here. Just for you.
...or browse through the archives.