I am a pasta girl. I love making it, and I am always trying out new sauces from my brilliant Italian recipe books. But I have decided that I have to try to make some delicious couscous and quinoa dishes in the close future. I need to expand my horizon when it comes to food. Especially since it seems my traveling will be limited to the regions of Italy forever. For the 6th year in a row I will spend my summer in Italy. Definitely looking forward to it! But while waiting for the holiday to arrive, I will welcome other cultures into my kitchen. Does anyone know any good recipes?
Dessverre er julen over for denne gang. Dessverre rett og slett fordi jeg har funnet sykkelen min – og en fjong sykkel tross alt er hakket artigere Ã¥ pakke opp pÃ¥ julaften enn et peissett (selv om jeg ønsket meg det). Her er den:
Den finnes i masse fine farger, med et utvalg forskjellige deilig brede seter å velge mellom. Og så må jeg følgelig ha kurv, så den vil se omtrent slik ut ute i det fri:
Og dette er altså en ABICI. Høyst sannsynlig kommer navnet fra en lek med ordene bici (sykkel) og amici (venner). Konseptet ble nemlig utviklet av tre gode venner, Giuseppe, Stefano og Christiano, over en flaske lambruscovin og en dose pasta på deling i den lille byen Viadana.
ABICI è la nostalgia del futuro,
la bicicletta nella sua pura essenza concettuale,
perfetta miscela di ieri e di domani,
da pedalare oggi.
ABICI is future memories,
a bicycle in its pure conceptual form,
a perfect combination of yesterday and of tomorrow,
to pedal today.
…sier de tre vennene sÃ¥ vakkert om sykkelen de har utviklet.
Hvem blir med meg til Italia for sykkeltur i kollene med påfølgende import?
Og der nÃ¥dde Beppe Grillo og Vaffanculo-day endelig de store norske mediene – med mindre jeg har oversett noe? Opprøret i Italia med komiker og økonom Grillo i spissen blir omtalt i Dagsavisens artikkel Italiensk narr skaper bølger. Et par mÃ¥neder for sent, kanskje, med tanke pÃ¥ at V-day fant sted 8.september – og at jeg hadde nok mat til Ã¥ skrive om den kommende demonstrasjonen og Grillos mektig populære blogg allerede i juli.
Jeg er ikke den mest drevne innen politikk – og særdeles ikke italiensk politikk. At det er en del korrupsjon og annet snusk i de politiske rekker, og at politikerne generelt sett derfor ikke har det beste rykte pÃ¥ seg blant det italienske folk, har imidlertid ikke vært sÃ¥ vanskelig Ã¥ fÃ¥ med seg.
SÃ¥ hvorfor er politikerne mer snuskete i Italia enn i andre land? Ikke godt Ã¥ si. Det italienske systemet setter ingen stopper for at kandidater med en dom bak seg kan velges inn i Parlamentet. Resultatet? Av politikerne som representerer det italienske folket i Italia eller i Europa, er 25 tidligere dømt i italiensk rett – korrupsjon og annen umoralskhet er godt representert pÃ¥ listen.
Italienerne har bestemt seg for Ã¥ gjøre noe med dette nÃ¥ – med kraftig drahjelp fra en ivrig engasjert, snart 60 Ã¥r gammel bølle ved navn Beppe Grillo. Beppe Grillo er italienernes egne ‘Michael Moore’ – en komiker, satiriker, skuespiller, økonom og blogger av Italias desidert største blogg: beppegrillo.it. Bloggen er faktisk det nettstedet i Italia som flest lenker til, og den jevne bloggpost fÃ¥r rundt regnet 1000 kommentarer.
Mannen er strengt tatt et fenomen. Til tross for at han forlengst er bannlyst fra italiensk TV og de fleste av hans spillopper blir tiet i hjel av italienske aviser, sÃ¥ har han fanskarer over hele Italia (bare se her). Fenomenet Beppe Grillo kan man lese mer om bÃ¥de pÃ¥ bloggen hans og f.eks. i denne TIME-artikkelen der de blant annet omtaler Parmalatte-skandalen Grillo forutsÃ¥ lenge før den var et faktum. Men over til saken…
Beppe Grillo har satt i gang et initiativ han kaller ‘Parlamento pulito’/’Clean parliament‘. Han har navngitt de 25 dømte politikerne, og han har like gjerne laget et lovforslag for Ã¥ fÃ¥ en endring slik at snusk og umoralskhet kan renskes ut av politikken – sÃ¥ godt det lar seg gjøre. Lovforslaget gÃ¥r i hovedsak ut pÃ¥ at borgere mÃ¥ ha rent rulleblad for Ã¥ kunne representere det italienske folk i Parlamentet. I tillegg ønsker Grillo at ingen bør kunne sitte i Parlamentet i mer enn to perioder. Han har allerede sendt en mail til alle representanter for Ã¥ lodde stemningen om lovendringen, og fikk nesten 200 svar tilbake (1 av 5) som han har oppsummert og samlet i et dokument [pdf, kun pÃ¥ italiensk]. Majoriteten av de som svarte var for loven som vil sparke de 25 snuskete politikerne ut av politikken.
Grillo har dessuten vært på besøk i EU-parlamentet i Brüssel med en flammende tale der svært så sterke ord ispedd masse humor blir brukt (på italiensk):
Ting begynner Ã¥ spisse seg til. Vaffanculo er et ikke særlig vakkert italiensk banneord Beppe Grillo har valgt for Ã¥ fronte selve finalen pÃ¥ prosjektet Clean Parliament. Den 8.september arrangeres nemlig Vaffanculo-day* pÃ¥ piazzaer rundt om i hele Italia. Dette ved hjelp av Beppe Grillo og alle vennene/tilhengerne hans. Dagen blir en storstilt markering av at italienerne har fÃ¥tt nok av politikere man ikke kan stole pÃ¥ – med innsamling av underskrifter til det nye lovforslaget som hovedpunkt pÃ¥ programmet.
* Populært kalt V-day/Vaffa-day og er ment å gi assosiasjoner også til ord som D-day og Vendetta
Oppladning til selve dagen er i full gang digitalt sett. Har man markeringsbehov på egen blogg er diverse V-day-badges tilgjengelig. Flickr- og You-tube-bidrag har eksplodert i antall de siste ukene. Noen Vaffa-høydepunkter fra YouTube følger:
Fortunato Sindoni har laget en “open song” som han oppfordrer andre til Ã¥ skrive videre pÃ¥. En sang med et fengende, svært enkelt refreng som man vil skjønne selv uten Ã¥ ha pugget en eneste italiensk glose :)
Tittelen “Fai che diventino un ricordo” betyr “Gjør sÃ¥ dette bare blir et minne”. En liten modifisering av den tÃ¥revÃ¥te sluttscenen i filmklassikeren Cinema Paradiso, og plutselig gjør man narr av italienske politikere gjennom tidene – med Berlusconis besviming som det absolutte høydepunkt.
Et fotoslideshow med en del av flickr-bidragene samlet. Men her er musikken vel sÃ¥ interessant – sangen “Ho un Grillo per la testa” (Jeg har griller/Grillo i hodet) av Leo Pari er en hyllest til Beppe Grillo der han blant annet ytrer at Grillo bør bli Presidente del Consiglio – statsminister i Italia.
OgsÃ¥ V-day er blitt behandlet med silent treatment av de italienske avisene, sÃ¥ vidt jeg kan se. Likevel ser det ut til at budskapet har nÃ¥dd en mengde italienere allerede. Det skal bli spennende Ã¥ se bÃ¥de hvor lenge medias munnkurv holder, og ikke minst hvordan det gÃ¥r med Grillos lovforslag…
NÃ¥r ting gikk litt sÃ¥nn pÃ¥ tverke her for noen uker siden, sÃ¥ var det som om 2 Ã¥r av livet mitt plutselig like gjerne kunne viskes bort. Selvfølgelig hverken kan eller bør de det. Allikevel var det slik det føltes i et par øyeblikk… Og nÃ¥r jeg først tok opp det mentale viskelæret i et slikt øyeblikk, var jeg like klar for Ã¥ viske noen mÃ¥neder frem i tid ogsÃ¥. Dette da planene om toging rundt i Europa med min tidligere “han derre” ikke lenger kom pÃ¥ tale, forholdene tatt i betraktning – eller rettere sagt mangelen pÃ¥ nettopp forhold.
Som regel gÃ¥r ting seg til, fÃ¥r man høre. Og jaggu gjorde det ikke nettopp det! For noen dager siden kunne jeg endelig se pÃ¥ interrailsekken med glede, og dra frem en utdatert pakkeliste klar til modifisering for Ã¥ kunne matche railmoten sommeren 2007. Etter iherdig leting og desperat utspørring i vennekretsen (jeg har tross alt 175 nære og kjære fjesbokvenner, mÃ¥ vite!) – har jeg endelig funnet min nye reisekompanjong.
3 ukers railing i Europa er blitt til 1 uke railing i Italia. Men hva gjør vel det? Slik jeg ser det, innebærer denne planendringen kun at det blir tettere mellom de gode måltidene, den deilige vinen, de fjonge italienske strandløvene og de artige opplevelsene. Om så solfaktoren må byttes ut med grillolje for at man skal kunne gløde bittelitt etter å ha holdt ut eviglange regnskyll i hovedstaden, så får det bare bli slik. Glasset er uansett halvfullt nå!
Noen ganger skulle jeg imidlertid ønske at italienerne stilte meg nevnte spørsmÃ¥l: “Posso guardare?” Da skulle jeg svart et rungende “No!”. For italienere stirrer noe grusomt. Og det nytter heller ikke Ã¥ stirre tilbake for Ã¥ vise at “Haha, der tok jeg deg i det. Slutt Ã¥ glane!” og fÃ¥ glaneren til Ã¥ flakke med blikket og flaut kikke ned i bakken i stedet. Her i Italia er det nemlig ikke det minste flaut Ã¥ hvile blikket pÃ¥ andre personer i lengre tid.
Jeg har hørt om nordmenn som kommer hjem fra lengre opphold her nede – og som har adoptert glanesyndromet og bruker det flittig hjemme i gamlelandet inntil de blir ordentlig “akklimatisert” og “norskifisert” igjen. Kanskje en stirrekonkurranse er den ultimate “Er du italiener”-testen? Skal fremme forslaget om noen reale glanedueller for mine Romasambos. Stay tuned for rangering!
Som jeg har uttrykt et par ganger allerede – det er ganske hett i Roma. Det er sÃ¥ varmt at bare det Ã¥ skulle handle pÃ¥ supermercato eller poste et par postkort kan ta dagesvis, og fører ikke minst med seg et umenneskelig stress og store mengder svettedrÃ¥per. Kombinasjonen av et par grader kaldere vær (kun 34 smÃ¥ grader) og vissheten om at ukene gÃ¥r, gjorde imidlertid sitt til at jeg nÃ¥ kan skryte pÃ¥ meg en bunke spennende opplevelser.
Tirsdag pÃ¥ skolen fikk jeg høre rykter om at Manu Chao var i byen klar for Ã¥ spille opp til dans helt gratis. Jeg slang meg selvfølgelig sporenstreks med i den lille gruppen Manu-tilhengere i klassen min. At han var i byen var for øvrig feil. Etter mye bussing og metroering i alle retninger fant vi ham nemlig utallige metrostopp utenfor bykjernen. Det vil si, i første omgang fant vi Ã¥stedet for konserten – en ødissimo slette foreløpig inntatt kun av et par grupperinger av italienere med dreads og nok marihuana i bukselommen.
Scenen der vi ventet Ã¥ finne Mr.Manu var for øvrig fylt av et røft italiensk raggaeband, Working Vibes, da vi kom. Og mer ukjent, spennende musikk skulle det bli. Da sigøynerpunkbandet Gogol Bordello kom pÃ¥ scenen hadde flere rastafariitalienere kommet til – og den gærne solisten fikk stemningen fra null til hundre pÃ¥ ingen tid. Løpende, hoppende og heftig svettende, skrÃ¥lte han seg gjennom sanger som ikke liknet noe jeg har hørt før – akkompagnert blant annet av trekkspill og fiolin. Kveldens snakkis ble: hvor kommer egentlig denne ville mannen fra? Mannen med den fiffige barten og en slik sær aksent som preget bÃ¥de engelsken og de italienske glosene hans ganske sÃ¥ grundig, var simpelthen en levende gÃ¥te! Før vi fikk googlet ham, selvfølgelig…
Mine damer og herrrer: Eugene Hütz
Fra Ukraina, men med en barndom som omreisende i Europa friskt i minne.
NÃ¥ bosatt i New York.
Det er greit å være streit når det kulturelle programmet er tett. Og kontrasten ble stor fra vill punk og slapp reggae, til gårsdagens klassiske ballettforestilling, Don Quijote. Rett ved skolen arrangeres det dansefestival, Invito alla danza, i disse dager. Dette innebærer en mengde forskjellige oppsetninger i løpet av noen uker på en scene idyllisk plassert blant palmer i en park. Fjonge kostymer, imponerende dans og vakker musikk ute i det fri for snaue 20 euro.
Og jeg fÃ¥r altsÃ¥ kanskje med meg en promille av de utallige kulturarrangementene her i byen… Neste kuturellemÃ¥l er Ã¥ komme meg pÃ¥ en jazzkonsert da Roma jaggu ogsÃ¥ har en jazzfestival gÃ¥ende. Puh. Che sará, sará!
Jeg nevnte i første innlegg fra Roma at mitt rom med utsikt mot Peterskirken egner seg ypperlig for himmelske samtaler med paven. Jeg måtte imidlertid traske et par meter inn på selve Petersplassen før jeg fikk treffe paven i egen, høye, divine person. Benedetto tar seg nemlig tid til å tale til romerne (og et lass med turister) hver søndag kl.12.00. I søken etter grønn park å sløve i, befant dermed plutselig mine Roma-sambos og jeg oss midt i en messe der selveste paven hadde ordet!
Paven – her i kledelig hvitt
Vi fabulerte litt over dette med paver og slikt da vi samboerne tuslet til skolen i dag. Hvordan gÃ¥r det egentlig med Benedetto? Er han kommet nærmere Gud slik verdens katolikker forventer? Da han ble valgt til pave – ble direktelinjen opprettet pÃ¥ timen? Eller kan det hende det ikke gikk sÃ¥ smertefritt? Snakker vi “keiserens nye klær”? Kanskje grÃ¥ter Benedetto seg i søvn hver natt da han bærer pÃ¥ en stor, stygg hemmelighet; at han har prøvd bÃ¥de god@heaven.com og andre tenkelig adresser, men ennÃ¥ ikke har fÃ¥tt et pip tilbake… Paver er jo mennesker, de og – med følelser og sÃ¥nn?
Men rett skal være rett – til tross for at vi kan være kjepphøye og gjøre paven om til en vanlig dødelig en onsdags morgen pÃ¥ skoleveien, sÃ¥ ble vi nok en smule salige der vi stod med pave Benedettos stemme dundrende utover Petersplassen. Hakket saligere blir vi imidlertid pÃ¥ stampuben nÃ¥r Italia vinner nok en VM-kamp!
Her i Italia har jeg jaggu sett min første hele fotballkamp – og i tillegg lagt sjelen min i det. Flere har det blitt, og en finale skal det bli :) Ã… se fotball pÃ¥ pub i Italia er en opplevelse. Det serveres bÃ¥de liv og røre, champagne sprutes, og natten etter en seier tar simpelthen aldri slutt. Det virker som alle har il tricolore (det italienske flagget) i det største format behørig plassert i bilen, under setet pÃ¥ Vespaen, i ermet eller bukselommen. SÃ¥ snart en seier er i havn florerer det nemlig av flagg og det tutes i horn over hele Roma. Mitt ringe forsøk pÃ¥ Ã¥ fange opp livet ble slik:
Over en uke er tilbragt i Roma – i en leilighet med en klisjeaktig utsikt over Peterskirken. Paven og jeg kunne nok hatt mang en himmelsk samtale dersom han var i kuppelen hver gang jeg sløver pÃ¥ balkongen! Sjansen har imidlertid ennÃ¥ ikke bydd seg…
Mine klassekamerater, læreren og instituttet føler jeg for øvrig at jeg har kjent i minst 1 måned. Det er verre med selve byen Roma. Dårlig stedsans kombinert med generell tiltaksløshet i heten, og vissheten om at jeg har sett det mest essensielle på interrail i 2003, har ført til at jeg svært sjeldent har klart å krabbe over elven Tevere og inn til det historiske sentrum. Til gjengjeld har jeg forelsket meg i bydelen Trastevere, som ligger rett nedenfor skolen (skolen er lokalisert på Gianicolohøyden).
Første kvelden i nevnte bydel var slik en høydare at ingenting kan toppe den, vil jeg tro. PÃ¥ en vinbar, VinAllegro, sitter vi, fem nordmenn, og fniser lett etter Ã¥ ha kommet godt ned i vÃ¥r 2. vinflaske, mens vi venter pÃ¥ at det skal bli midagstid. Min ene roomie Helga, kan imidlertid ikke fnise. Hun ler høyt og smittende uansett hvor halvmorsom vitsen er. Dette ble en riktig isknuser for italieneren pÃ¥ nabobordet, og vi kom i snakk til tross for vÃ¥re noe begrensede sprÃ¥kkunnskaper. Da vi tvang servitøren pÃ¥ ekte turistvis til Ã¥ “fare un foto” av oss, var italiener Alfonso rask i vendingen (sees i bakgrunnen av bildet over). Ikke lenge etter hadde vi enda en vin pÃ¥ bordet, og en ivrig vinkjenner til Ã¥ fortelle oss om hva for en godsak han hadde kjøpt til oss:
For å gjøre en lang historie kort så endte kvelden med at fem nordmenn fikk hyggelig selskap av Alfonso og hans kjære Nadia på restaurant, og en 3-retters middag med deilig vin på kjøpet (ja, vi snakker gratis!). Om neste helg vil toppe fredagens opplevelser? Skal jaggu godt gjøres. Den som leser får se ;)
Italienerne har bestemt seg for Ã¥ gjøre noe med dette nÃ¥ – med kraftig drahjelp fra en ivrig engasjert, snart 60 Ã¥r gammel bølle ved navn Beppe Grillo. Beppe Grillo er italienernes egne ‘Michael Moore’ – en komiker, satiriker, skuespiller, økonom og blogger av Italias desidert største blogg: 
For smÃ¥sjenerte nordmenn kan det føles litt ubehagelig Ã¥ bli iakttatt pÃ¥ denne mÃ¥ten. Jeg har for øvrig aldri før tenkt at Ã¥ være utlending i Norge skulle by pÃ¥ særlige problemer rent stirremessig. Giuseppe, én av mine eminente italiensklærere her nede, har studert i Norge før. Han gikk rundt i gatene i Oslo og følte seg nærmest som et spøkelse – usynlig for byens innbyggere. I Norge ser alle ned i bakken for Ã¥ ikke plage andre, bare være greie og snille. Giuseppe kunne imidlertid ønske at folk glante litt mer i hans retning…
