DietroVetro.com

Det er mange spennende sosiale nettverk der ute på Internetten. Jeg forsøker å få med meg en del, samtidig som det er litt kjedelig å sjekke ut noe dersom ingen av vennene mine har tenkt seg innom med det første. Twitter er at av disse nettverkene jeg har visst om i lang tid, men ikke orket involvere meg i - før for et par dager siden når sambo Eirik inviterte meg med i selskapet.

Twitter er et sted der man kan mikroblogge, dvs. blogge på maks 140 tegn om gangen. NRKbeta skriver mer om fenomenet mikroblogging og Twitter her. Personlig er jeg jo glad i å bruke hakket mer ord enn det Twitter tillater, men ser verdien av å informere kort om hva jeg holder på med akkurat nå, slik at venner kan holde seg oppdatert på det innholdsrike livet mitt. For å illustrere verdien av dette kan jeg jo opplyse om at “Kristin is eating bananas” var min første twitring til omverdenen.

Twitter fungerer gjerne ikke ulikt statusmeldingene på Facebook - og kan faktisk synkes med facebookstatus slik at de viser det samme. Sambo Eiriks våte drøm er i den forbindelse å få en evig ring av web2.0-synkroniseringer med Facebook, Flickr, Twitter, LinkedIn, Last.fm, Plazes, [...], og bloggen sin. Og det er kanskje allerede mulig? Jeg kjenner imidlertid jeg allerede blir litt svett av alle stedene jeg må logge meg inn på for å følge med. Dessuten er det jo litt trist om diskusjonene forlater bloggosfæren helt slik Sarah Perez beskriver det i en artikkel på Read Write Web. Artikkelen fant jeg ironisk nok fordi en kar twitret meg det i øret, så sånn sett skal man vel ikke klage.

Uansett… Ikke før jeg var innenfor Twitter-veggene oppdaget jeg noe spennende som alltid like kreative Zefrank har satt i gang. Han bruker Twitter til å lage kollektive spill inspirert av sine lykkelige dager på Summercamp i barndommen. Fra gymtimene husker kanskje flere da vi ble delt inn i forskjellige lag ved å ta på oss bånd i rødt, grønt, gult eller blått. Det ser ut til at fargekoding var tingen også på Summercamp, da Zefrank har oppfordret twitrerne til å opprette lag på Twitter for å delta i Colorwar 2008.

Nesten 5000 twitrere deltar i Colorwars - der første oppgave for de forskjellige lagene var å spille Ro Sham Bo (også kjent som Stein-saks-papir) ved å laste opp bilder av seg selv med valgt tegn. Utvalgte Orange Team-deltagere er ivrige:

Og mange viser sin støtte til sitt utvalgte lag på profilbildene på Twitter:

Jeg har ikke forstått fullt ut hvordan det hele fungerer ennå, men følger man Zefrank på Twitter og på Colorwarsiden, så kan man se når nye spill og oppgaver dukker opp. På Zefranks egen blogg oppfordrer han dessuten alle til å komme med idéer til spill. Som Steph Weiss påpeker i kommentarfeltet:

The problem is not coming up with ideas, it is coming up with ideas that are fair to small teams but still challenging to large ones. Any competition that involves ‘most’ anything gives an advantage to a big team (although the small ones might be more aggressive? hehe)

Bli en twitrer, du også - og hilse gjerne på meg: dietrovetro!

For over et år siden delte jeg min fascinasjon for lister på denne bloggen både her og der. På den tiden hadde jeg overmåte mye å fikse, og det var følgelig “to do”-listen jeg tok for meg. Som student i Bergen er det fremdeles for all del ting å gjøre. Likevel har jeg litt av det som kalles fritid, og en hel haug med artige ting jeg ønsker å bruke den til. Problemet er at det er lett å glemme alle disse tingene når man kommer hjem fra lesesalen en trøtt tirsdag, eller våkner opp en slapp søndag med ingenting fore.

Etter å ha lest artikkelen til Aaron Swartz “HOWTO: Be more productive”, så ser jeg at det ikke nødvendigvis er så vanskelig å gjøre fritid til kvalitetstid. Egentlig var det imidlertid min venninne Sigrid (populært kalt Prog-Sigrid eller Vær-Sigrid) som først delte en glimrende idé i forbindelse med kvalitetstid i kommentarfeltet på den ene bloggposten jeg skrev. Hun fortalte om sin lille, alltid nærværende notisbok der hun kunne skrive ned bøker hun vil lese, ting hun vil gjøre, mat hun vil lage og lignende. Har man en ledig time, kan man dermed bare slå opp i boken og plukke fra godsakene.

Jeg har lenge skullet gå til innkjøp av slik en bok. I påsken ble boken endelig min, etter å ha tafset på alle Moleskinebøkene min utvalgte bokhandel hadde å tilby. La meg presentere min aller første Gladbok:

Det måtte jo bli en Moleskine “used by European artists and thinkers for the past two centuries, from Van Gogh to Picasso, from Ernest Hemingway to Bruce Chatwin”. Med fem kategorier kan jeg fylle sidene med filmer jeg vil se, bøker jeg vil lese, musikk jeg vil sjekke ut, aktiviteter jeg vil gjøre og mat jeg liker å lage. Online artikler og blogger og slikt får ikke plass her - både fordi URLer er mye mer praktisk å lagre på nett slik jeg gjør i dag, og fordi det delvis er min nettavhengighet jeg skal kurere med denne gladboken. Kanskje savner jeg plassen til en 6. kategori - idéer. Samtidig fortjener gjerne de o store idéene mine (i klasse med Hemingway sine) en helt egen bok.

Ellers er jo fine lister over gode filmer og bøker og slikt noe som jeg gjerne skulle dele med allmuen på denne bloggen her. Frem til jeg får meg en portabel og praktisk digital gadget som kan støtte meg når jeg leser interessante bokanmeldelser på café, eller plutselig kommer på at det er år og dag siden sist jeg lagde pannekaker med pepperoni, pesto og fetaost, så er det den analoge gladboken som blir fast veskeinventar. Jeg kan imidlertid med det samme informere om at gladboken til nå har fungert optimalt:

I går ble det pannekakemiddag med sambo Stavelin:

I påsken fikk jeg med meg venninner på et frossent fotosafari på Sagene (som dog endte mer som café-til-café-tur):

Jeg har dessuten sett Juno på kino, og kjøpte “Saman er ein mindre aleine” som togbok for turen over fjellet tilbake til studier i Bergen etter ferien. I nær fremtid har jeg dessuten planer om å bestige Løvstakken, og å komme meg over Vidden. I den forbindelse fant jeg ut hva jeg kunne bruke den overdimensjonerte dosen med påskegodt til - et ekstra spark bak:

Man kan på en måte ikke åpne en KvikkLunsj hjemme i sofaen når den er behørig merket med sin destinasjon.

Akkurat nå kom jeg på at jeg veldig gjerne vil se “Få meg på, for faen” på Det norske teatret neste gang jeg tar meg turen til Oslo. Gladboken er ved min side, klar for en ny aktivitet. Jeg har dog glemt penn. Det skal ikke være lett.

Jeg er syk, men ikke fullt så syk som i går. I går brukte jeg dagen på å vekselvis fryse under dynen med mengder av klær på, for så å kaste av meg klissvåte, utsvettede trøyer i ekstreme hetetokter. Innimellom dette tok jeg turer på toalettet med ambisjoner om delvis å vaske det (da jeg er enda ikke har fått gulet ut min jobb på kollektivets vaskeliste), og delvis for å forsøke å la den lille mengden mat jeg har fortært komme opp igjen. Jeg lyktes hverken med det ene eller andre.

Innimellom ovennevnte strabaser, kunne jeg ta meg tid til å la mine feberaktige øyne streife over det lille biblioteket jeg har over sengen min. Med tanke på at jeg ikke gadd dra mine egne bøker over fjellet, så er det følgelig min utleier Kjartan sin boksamling. Det er særdeles forfriskende å ha så mange uleste bøker så nært. Et visst sammenfall i smak når det gjelder fagbøker har vi jo - ikke overraskende med tanke på at vi studerte sammen. I denne tilstanden er ikke bøker om web standarder og SQL første pri uansett.

I dag er jeg hakket bedre enn i går, og orker dermed ta bøkene i nærmere øyesyn. Jeg har gitt Are Kalvø sin Syden en 50 siders sjanse, men den ble litt vel repeterende. Eller så er jeg bare ikke charterfeberhumør akkurat nå? Litt skuffende imidlertid, siden jeg gjerne hører på Hallo i uken og er veldig fan av Dagsavisens spalte Kalvøkaden. Jeg tok takskifte, og plukket opp Douglas Adams bok En bedrøvet laks (org. The Salmon of Doubt). Adams er nok mest kjent for serien The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, men gjorde mye annet før han døde altfor tidlig i 2001. Boken jeg har tatt for meg er en samling av diverse skriblerier fra maskinen hans, som hans etterlatte har sydd sammen til en utgivelse etter hans bortgang.

Fantastisk bra og morsomt skrevet, men jeg er på ingen måte ferdig ennå. Det som stikker kjepper i hjulene for meg nå, er imidlertid noe helt annet enn bokkvaliteten. Jeg mestrer rett og slett ikke kunsten å lese på sengen. Etter et par små minutter i en stilling som funker tålelig, befinner jeg meg plutselig med krum nakke og halveis på rygg med overmadrassen forflyttet centimetre lenger ned i sengen. Ikke spesielt behagelig for en allerede feberøm kropp. Jeg har to puter og en enorm viljestyrke til å fikse problemet med. Noen forslag? Jeg vet både Gerd-Liv og eks-sambo Marit er i samme båt for tiden. Hvis Gerd-Liv kan skrive under sykdom, har hun sikkert leseteknikken innabords også!

På jakt etter illustrasjonsbilder til denne posten, innså jeg at Christian Krohg satt på en mulig løsning gjennom sitt maleri Syk pike. Om noen har en slik fin stol å avse, er jeg evig takknemlig.