Jeg kommer fra et møblert hjem. Et hjem fylt med bÃ¥de piano og tidligere nevnte pedagogisk riktige leker, og der alle var samlet rundt middagsbordet klokka fem hver dag. Hva vi skulle sette pÃ¥ bordet nÃ¥r middagstid nærmet seg var imidlertid like uvisst som i enhver annen barnefamilie der foreldrene har annet Ã¥ gjøre pÃ¥ dagtid enn menyplanlegging. Allikevel, før menyen var vedtatt over hodet, ljomet det gjennom etasjene (Ja, ljomet – man er da barn av ekte bergensere!):
De kokte potetene var altså gitt, uavhengig av tilgjengelige råvarer og annet tilbehør. Gitt var også da at sannsynligheten for pasta, pizza og taco og annet digg gikk drastisk ned til fordel for mer potetvennlige saker som fiskegrateng og kjøttpudding.
Man tar kanskje med seg en del vaner og uvaner hjemmefra nÃ¥r man flytter for seg selv. Det foregÃ¥r akkurat like lite gjærbakst, like mye hybelkaninoppdrett, og like mye tedrikking i min ringe bolig som det gjør hos mitt opphav. Men poteter ser det ut til at jeg har fÃ¥tt nok av, selv om jeg gjør et spedt forsøk pÃ¥ Ã¥ holde tradisjonen ved like nÃ¥ og da. Det siste forsøket pÃ¥ potetfronten mÃ¥ imidlertid være en stund siden, med tanke pÃ¥ hva som plutselig møtte meg i kjøleskapsskuffen…
Loool…moro med blogg Kristin. ;-)
Æsj!
Kun potetgull og muligens en bakt potet her i gården. (Har ikke potetskreller engang.)
Bill.mrk. Potet er best på fest.
Definitivt ikke så hot :)