DietroVetro.com

Og der nådde Beppe Grillo og Vaffanculo-day endelig de store norske mediene - med mindre jeg har oversett noe? Opprøret i Italia med komiker og økonom Grillo i spissen blir omtalt i Dagsavisens artikkel Italiensk narr skaper bølger. Et par måneder for sent, kanskje, med tanke på at V-day fant sted 8.september - og at jeg hadde nok mat til å skrive om den kommende demonstrasjonen og Grillos mektig populære blogg allerede i juli.

Kampen for en renere politikk i Italia er også omtalt i tidsskriftet Minerva og på den norske EU-delegasjonens nyhetssider.

Da jeg ikke fikk fikset et passende emne å studere på Blindern i høst, har jeg fått desto mer fritid. Endelig kan jeg begynne å lese skjønnlitteratur igjen! Bøker er reservert på biblioteket, og jeg har dessuten fått med meg et lite lass etter en søndagsmiddag hos mor og far.

‘Hver sin verden’ av Marianne Fredriksson er visst varmt anbefalt av både min mor og min tante. Om anmelder Guri Hjeltnes i VG er like ekstatisk, er jeg ikke helt sikker på… Sitatet fra anmeldelsen hennes er behørig plassert som eneste sitat på forsiden av paperbacken jeg låner:

“Enhver som er glad i Marianne Fredriksson, vil finne noe i denne boken.”
Guri Hjeltnes, VG

Nettopp. Jeg som ikke en gang vet hvem Marianne er, vil kanskje også finne dette noe i boken. Hva dette noe er, og om det gjør at jeg blir glad i Marianne, spørs jo på. Om vi derimot skal ta for oss de som allerede er glade i Marianne, som i følge Guri, så definitivt vil finne dette noe i boken… Er dette noe noe de Marianne-glade er ute etter?

Egentlig spiller det ingen trille. Jeg kjeder meg, har varm te med akkurat passe masse sukker og melk i, og er jo i bunn og grunn bare på jakt etter noe som kan oppta tiden min en stund. Og jeg har faktisk allerede på side syv funnet noe som kan bidra nettopp der. Guri er lur, hun.

Jeg kommer fra et møblert hjem. Et hjem fylt med både piano og tidligere nevnte pedagogisk riktige leker, og der alle var samlet rundt middagsbordet klokka fem hver dag. Hva vi skulle sette på bordet når middagstid nærmet seg var imidlertid like uvisst som i enhver annen barnefamilie der foreldrene har annet å gjøre på dagtid enn menyplanlegging. Allikevel, før menyen var vedtatt over hodet, ljomet det gjennom etasjene (Ja, ljomet - man er da barn av ekte bergensere!):

De kokte potetene var altså gitt, uavhengig av tilgjengelige råvarer og annet tilbehør. Gitt var også da at sannsynligheten for pasta, pizza og taco og annet digg gikk drastisk ned til fordel for mer potetvennlige saker som fiskegrateng og kjøttpudding.

Man tar kanskje med seg en del vaner og uvaner hjemmefra når man flytter for seg selv. Det foregår akkurat like lite gjærbakst, like mye hybelkaninoppdrett, og like mye tedrikking i min ringe bolig som det gjør hos mitt opphav. Men poteter ser det ut til at jeg har fått nok av, selv om jeg gjør et spedt forsøk på å holde tradisjonen ved like nå og da. Det siste forsøket på potetfronten må imidlertid være en stund siden, med tanke på hva som plutselig møtte meg i kjøleskapsskuffen…