DietroVetro.com

I mine glade studentdager i Bergen var jeg en flittig bruker av nettstedet BI.no. Dette da jeg jobbet deltid i fagbokavdelingen på Norli Galleriet, og måtte hjelpe mang en hjelpesløs BI-student med å finne pensumet sitt. Så skulle tilfeldighetene ha det til at ett av de første prosjektene jeg tok del i som nyansatt i WM-data UX ble å redesigne nettopp BI.no.

I realiteten var jeg i all hovedsak ferdig med mitt arbeid i prosjektet en gang i vinter. Så lenge ikke herligheten har vært ute i offentligheten, har det imidlertid ikke vært særlig vits å skryte. Nå er for øvrig nye BI.no lansert i all sin prakt, og jeg har endelig muligheten til å skryte hemningsløst av eget og UX-kollegers arbeid! Men jeg lar det være med en oppfordring til mine kjære lesere om å selv ta en titt ;)

Og så var det en gang den selvsikre jenta var på tur rundt på urbane Helsfyr og fant en finfin reklameplakat for Pirates of the Caribbean med Keira på. Keira har konstant trutmunn. Det måtte den selvsikre jenta le av. Siden hun var på et aldri så lite fotosafari, så måtte hun følgelig også ta bilde av det. Hun stilte seg opp sammen med Keira slik at de kunne gjøre seg vakre for hverandre, for kameraet, og for alle andre i nærheten av busstoppet Keira bodde på. Slik ble det:

Men så hadde det seg slik at den selvsikre jenta kom hjem og plutselig så at det var noe som ikke stemte helt med bildet. Hun følte satiren ikke riktig kom frem fordi de ikke liknet nok på hverandre, hun og Keira. Det var da den selvsikre jenta for første gang i det hele tatt fikk øye på det verktøyet som heter ‘Retusjer’ i fotoprogrammet iPhoto. Og vips så var jenta og Keira ironisk nok like fregneløse og blankpolerte:

Det eneste den selvsikre jenta nå kan klage over, er at Keira tross alt fremdeles har den mest perfekteste trutmunn. Det får bli øving foran speilet!

Juba, juba.

Kurset jeg har tatt på Blindern i vår, Informasjonsdesign, nærmer seg slutten. Det innebærer at jeg senker skuldrene og endelig kan plante urter i blomsterbedet og slikt, da jeg kun har igjen en muntlig eksamen. Der skal jeg presentere og forsvare prosjektet mitt: en polyskopisk hypertekstfiksjon om Emily og hennes død [definitivt best å se i nettleseren Firefox, da jeg ikke har vært ivrig på debugging denne gangen].

Hyperteksten er strukturert i en polyskopisk struktur som jeg ikke akter å gå nærmere inn på her. Den har jeg nemlig allerede skrevet side opp og side ned om i prosjektdokumentasjonen. Uansett har det vært artig å ta på seg den skjønnlitterære forfatterhatten i forbindelse med studier for en gangs skyld! Ja, så da venter jeg vel egentlig bare på at Nordisk Råd skal banke på døra :D

Da jeg flyttet inn i min ringe bolig i fjor høst var min første dose post et eksemplar av bladet Vi i villa. Å definere dette bostedet som en villa er kanskje å ta litt hardt i. Hageflekk har jeg imidlertid - som allerede er flittig tatt i bruk etter at hagemøbler og slik en tøff tønnegrill ble anskaffet for et par uker siden.

Så har jeg herved deltatt på min første dugnad som huseier. Og det med en 20 år gammel, passe tannløs rive arvet av mine foreldre som eneste følgesvenn. Heldigvis visste min gode nabo råd (naboen også kjent HWI-ekspert) når løvetannluking stod på programmet - og skjenket meg sitt staute, knallrøde kubein til prosessen. Da jeg ikke har vært særlig ivrig på lukefronten siden innflytting i fjor høst, var det strengt tatt ikke slik en dårlig idé å operere røttene ut av jordskorpen med brekkjern.

Ikke bare har jeg brukket opp løvetenner med røttene. Jeg har også hengt med hodet ut av vinduet og malt grå murflekker langs vinduskarmen gule. At tidligere helsvarte vinduskarmer også har fått flekker i gult som i areal minst tilsvarer de grå flekkene på murveggen jeg prøvde dekke, er en annen sak. Sånn går det gjerne når man forsøker seg på høflig konversasjon med diverse naboer midt i arbeidet: “Skal jeg sette malingsspannet på trappen din etterpå, eller?”. “Det var ikke så lett som det så ut dette her!” *flekk, flekk på vinduskarmen*

Plutselig fant jeg meg selv klappende på en hund, mens jeg smilte til en unge, så skrått bort på potensiell nabovenn i full sving med hekksaksen og sa “Ja, det var lurt å trimme tujaene. Så mye fyldigere de ser ut nå!”. Såååå gammel følte jeg meg akkurat da at jeg rett og slett måtte rømme inn og hamre ned denne bloggposten. Dugnad er skummelt, ass.

I dag morges ble nye dagsavisen.no lansert. Dette er et av de første prosjektene jeg fikk ta del i da jeg begynte i WM-data UX i fjor høst.

WM-data UX har i samarbeid med Dagsavisen utviklet et konsept og design litt utenom det vanlige sett i norsk nettsavissammenheng. Etter min mening lanseres nå den første norske nettavisen som forsøker å ta leserne sine på alvor. At Dagsavisen nå vil gjøre nettopp det, skyldes en modig redaksjon som tør å gå mot strømmen fordi de har tro på at sine lesere primært er opptatt av nyheter og den gode journalistikken - uavhengig av om de sitter med en laptop eller en papiravis foran seg.

Les mer om de nye nettsidene i nyhetsredaktør Geir Arne Bores kommentar En klarere stemme på nettet.