To do
Min angst for blod er allerede offentliggjort. Tiden er herved inne for å dele med dere mitt nært nevrotiske behov for å skrive lister. Alle typer lister faller i og for seg i smak. Denne gangen er det imidlertid den evige “to do”-listen jeg skal ta for meg.
Jeg har hørt rykter om slike som klarer seg uten lister - uten at de er noen Oddbjørn By (les: MEMO-forfatter) av den grunn. Mer “go with the flow”-prinsippet. Disse menneskene kommer jeg aldri til å skjønne - akkurat som de aldri vil skjønne meg. Et forsøk på å forklare hvorfor alt må ned på papiret kan jeg dog gjøre - både for de utenforstående, og som en øvelse i å lage flytende prosa ut av noe så selvforklarende (i alle fall for meg) som en deilig “to do”-liste.
Det handler om å fjerne det fra hjernen. I listeform kan man lese et punkt om gangen og helst utføre det, mens de andre punktene kun holder seg behørig på papiret uten å oppta plass i hjernemassen. Papirformatet benyttes da det fremdeles er hakket mer portabelt enn min kjære iBook. Skal dette fungere må papiret til enhver tid være nært, slik at nye idéer kan hjernefjernes med det samme.
Kanskje en forklaring på hvorfor jeg har satt akkkurat listeskriving på dagsorden her på DietroVetro, er på sin plass. Med tanke på de siste månedenes omveltninger i livet er det kanskje ikke så rart at listebehovvet melder seg? Med omstilling fra…
[hold dere fast, her kommer en liste!]
- vestland til østland (innom Italia)
- fri student til ansvarsfull arbeider
- leietager til boligeier
- lite studielån til gigalån
- kollektivbeboer til eremitt
- 4,5 kvadrat til rekkehus med hage
- kjent, intim by til uoversiktlig “storby”
- trasking og sykling til kollektivtrafikant
- kjernefamilie fjernt til kjernefamilie svært så nært
- én daglig omgangskrets til en annen
- avstandsforhold til sambyboer
Puh. La oss si kort og godt “fra en studenttilværelse jeg har lært å kjenne gjennom noen år til mye rart og nytt (og noe gammelt og trygt)”.
Med en slik mengde rare, nye ting, så har det lett blitt en heftig punktmengde på “to do”-listen å forholde seg til den siste måneden. En stund trodde jeg at jeg aldri skulle få strøket ut hver bidige ting på denne heftige listen. Og det tror jeg i og for seg fremdeles ikke. Noen ganger hoper det seg imidlertid sånn opp at jeg i stedet for å faktisk gjøre “to do”ene, heller graver meg ned i det faktum at listen aldri vil ta slutt. En lite vennlig paralyse.
Det er i slike tunge stunder jeg omdøper det ganske så konstruktive listenavnet “To do”-listen, til det mindre progressive og deprimerende “Hatelappen”. For ordens skyld: Paralysen er over for denne gang. Nå krysser jeg av sånn noenlunde jevnt og trutt, vel vitende om at nye ting samtidig vil føye seg til listen - muligens i et enda jevnere og truttere tempo. Utenfor paralysemodus tar jeg imidlertid ikke dette så tungt, og har det jaggu slik på avstand at jeg ser meg villig til å reflektere over min egen listeskriving. I “Hatelapp”-modus ville nok aldri det vært mulig.
Grunnen til at jeg selvfølgelig aldri vil klare å stryke siste punkt på denne listen, er at den formerer seg til det dobbelte lenge før den tid. Hva angår høstens mange “to do”er har jeg i tillegg gjort det sjakktrekk å la flere lister florere - med bare et halvhjertet forsøk på gruppering a la “Innkjøp IKEA”, “Ringe til” etc. Med denne flerliste-modellen vil jeg, om jeg mot formodning noen gang skulle klare å stryke alle listepunktene, allikevel stadig leve i frykt for at en gammel, men på ingen måte utstrøket og utdatert liste skulle dukke opp. [Når jeg tenker nærmere etter så er flerliste-modellen særdeles upraktisk - og nært å regne for en nybegynnerfeil i listeskrivernes verden. Hvordan jeg som listeskriver på 10.året kunne starte med en slik metode er jaggu et mysterium.]
Som nevnt tar jeg det for tiden ganske rolig til tross for mange punkter og baller i lufta. I tillegg kaster jeg en ball over til dere, mine listeskrivende venner der ute (jeg vet at dere finnes!)… Har dere noen gang klart å stryke siste punkt? Hvordan føltes det?
Og med disse spørsmålene hengende foreløpig ubesvart i lufta, kan jeg fleske til med et stort, fett kryss over punktet “Skrive bloggpost” :)
September 16th, 2006 at kl. 13:09
Listene mine har i det siste hatt eit naturleg sluttpunkt. Den forrige lista, “ting eg må sjekke i masteroppgåva”, kunne plutseleg slettast (frå huskelappfunksjonen på bookis) halvutkryssa, da masteroppgåva plutseleg vart levert. Den nyaste lista heiter “oppgåver eg må skrive hausten 2006″ og må bli sletta 8. desember kl 12, anten eg vil eller ikkje. Eg likar best dei listene som har ei tidsfrist. Alle andre lister har ein tendens til å bli borte før dei er halvkryssa. Ein gong hadde eg ei notatbok. Forferdeleg. Eg er glad ho vart borte før eg fekk kryssa over siste punkt.
September 16th, 2006 at kl. 18:42
Notatbok borte? Jeg skulle vært passe flau hvis min trofaste notatbok ble borte nå. Gjenglemt i en handlevogn på IKEA f.eks. Har jo hele livet mitt i denne lille boken… Den som fant den kunne jallfall dannet seg et sabla bra bilde av meg som person - hvor kryptisk jeg enn forsøker gjøre punktene i frykt for nettopp et slikt scenario.
Hvorfor jeg forsøker verne om livet mitt i uforståelig listeform samtidig som jeg publiserer alt som finnes av levd liv som svært forståelig prosa her bak glass, må gudene vite ;)
September 17th, 2006 at kl. 23:59
Jeg har gått for en liten søt notisbok som inneholder alle mine lister. Det er ganske koselig for der står det ikke bare hva jeg må få unnagjort før eller senere men også slikt som hvilke bøker jeg bør lese, filmer jeg vil se, matretter jeg liker å lage og gamle 2Do-lister som som regel er kryssa ut så kraftig at de sidene er helt sorte. Et av målene med boka er å alltid ha inspirasjon til en eller annen syssel (en ledig time i byen, stikker på biblioteket og hva skal jeg låne? Jo, det står i boka mi:) )
Det er også en idé jeg har om at jeg skal skrive viktige lister med en litt annen vri på det hele i denne mini-bibelen min. Det vil si, jeg har troen på at lister kan være like interessante som dikt.
September 18th, 2006 at kl. 15:21
Mini-bibel, altså? To do-lister og gla’lister hånd i hånd kan vi like! Tror jaggu jeg skal adoptere praksisen. Da behøver jeg ikke lenger glemme hva jeg er god til å kokke og ende med Grandis, eller få jernteppe i DVD-kisoken og ende med en eller annen dødelig kjedelig J-Lo-film *grøøs&gru*. Snasent. Absolutt!
September 22nd, 2006 at kl. 8:45
La det være sagt med en gang; jeg tilhører den, i denne forsamlingen, uglsette gruppen av mennesker som ikke skriver lister. Her en dag snublet jeg over siden 43 Things og da kom jeg på bloggen du la ut for litt siden. Her kan dere nok finne åndsfrender som selv grubler på om de noen gang får slettet det siste punktet fra listen.
September 28th, 2006 at kl. 15:14
Hei hei, Kristin! Var innom bloggen din for å se etter bilder fra Italia (du har mange fine), og hva finner jeg? Herregud, jeg som trodde JEG var nevrotisk?! ;-) Holder det ikke med en kalender der viktige frister kan noteres? Jeg skriver kun lister i ekstraordinære tilfeller (IKEA-innkjøp er godtatt, samt pakkelister før reise). Et lite tips til dere stressete listeskrivere: skriv litt kortere blogg om hvor mye dere har å gjøre, og gjør tingene på lista i stedet.
September 28th, 2006 at kl. 16:24
Næmmen, næmmen, Ida! Er jo gode grunner til at jeg ikke blogget noe særlig den første måneden etter Roma-oppholdet. Jeg gjorde listeting, skjønneru. Store doser IKEA-listeting, huslånting,muntligforberedelsesting ++ Når jeg så endelig ble ferdig med store deler av listeting, så var det følgelig helt okey å bruke litt tid på sære refleksjoner over nevrosen ;)
October 27th, 2006 at kl. 13:26
[...] DietroVetro [...]
October 28th, 2006 at kl. 13:22
Hatelappen stammer jo opprinnelig fra de gode, gamle firerbande dagene på Lofsrud ungdomsskole, da vi var en liten, arbeidsom gjeng med ambisiøse venninner som tok oss grundig vann over hodet rett som det var.
Hatelappen ja. Den husker vi. Skrekk og gru.
Men det var inspirerende å lese om listenevrosen din K, ting har nemlig sklidd litt ut i det siste, kanskje oppramsing av Ting Som Skal/Burde/Ønskes å gjøre er det jeg trenger