Min angst for blod er allerede offentliggjort. Tiden er herved inne for å dele med dere mitt nært nevrotiske behov for å skrive lister. Alle typer lister faller i og for seg i smak. Denne gangen er det imidlertid den evige “to do”-listen jeg skal ta for meg.
Jeg har hørt rykter om slike som klarer seg uten lister - uten at de er noen Oddbjørn By (les: MEMO-forfatter) av den grunn. Mer “go with the flow”-prinsippet. Disse menneskene kommer jeg aldri til å skjønne - akkurat som de aldri vil skjønne meg. Et forsøk på å forklare hvorfor alt må ned på papiret kan jeg dog gjøre - både for de utenforstående, og som en øvelse i å lage flytende prosa ut av noe så selvforklarende (i alle fall for meg) som en deilig “to do”-liste.
Det handler om å fjerne det fra hjernen. I listeform kan man lese et punkt om gangen og helst utføre det, mens de andre punktene kun holder seg behørig på papiret uten å oppta plass i hjernemassen. Papirformatet benyttes da det fremdeles er hakket mer portabelt enn min kjære iBook. Skal dette fungere må papiret til enhver tid være nært, slik at nye idéer kan hjernefjernes med det samme.
Kanskje en forklaring på hvorfor jeg har satt akkkurat listeskriving på dagsorden her på DietroVetro, er på sin plass. Med tanke på de siste månedenes omveltninger i livet er det kanskje ikke så rart at listebehovvet melder seg? Med omstilling fra…
[hold dere fast, her kommer en liste!]
- vestland til østland (innom Italia)
- fri student til ansvarsfull arbeider
- leietager til boligeier
- lite studielån til gigalån
- kollektivbeboer til eremitt
- 4,5 kvadrat til rekkehus med hage
- kjent, intim by til uoversiktlig “storby”
- trasking og sykling til kollektivtrafikant
- kjernefamilie fjernt til kjernefamilie svært så nært
- én daglig omgangskrets til en annen
- avstandsforhold til sambyboer
Puh. La oss si kort og godt “fra en studenttilværelse jeg har lært å kjenne gjennom noen år til mye rart og nytt (og noe gammelt og trygt)”.
Med en slik mengde rare, nye ting, så har det lett blitt en heftig punktmengde på “to do”-listen å forholde seg til den siste måneden. En stund trodde jeg at jeg aldri skulle få strøket ut hver bidige ting på denne heftige listen. Og det tror jeg i og for seg fremdeles ikke. Noen ganger hoper det seg imidlertid sånn opp at jeg i stedet for å faktisk gjøre “to do”ene, heller graver meg ned i det faktum at listen aldri vil ta slutt. En lite vennlig paralyse.
Det er i slike tunge stunder jeg omdøper det ganske så konstruktive listenavnet “To do”-listen, til det mindre progressive og deprimerende “Hatelappen”. For ordens skyld: Paralysen er over for denne gang. Nå krysser jeg av sånn noenlunde jevnt og trutt, vel vitende om at nye ting samtidig vil føye seg til listen - muligens i et enda jevnere og truttere tempo. Utenfor paralysemodus tar jeg imidlertid ikke dette så tungt, og har det jaggu slik på avstand at jeg ser meg villig til å reflektere over min egen listeskriving. I “Hatelapp”-modus ville nok aldri det vært mulig.
Grunnen til at jeg selvfølgelig aldri vil klare å stryke siste punkt på denne listen, er at den formerer seg til det dobbelte lenge før den tid. Hva angår høstens mange “to do”er har jeg i tillegg gjort det sjakktrekk å la flere lister florere - med bare et halvhjertet forsøk på gruppering a la “Innkjøp IKEA”, “Ringe til” etc. Med denne flerliste-modellen vil jeg, om jeg mot formodning noen gang skulle klare å stryke alle listepunktene, allikevel stadig leve i frykt for at en gammel, men på ingen måte utstrøket og utdatert liste skulle dukke opp. [Når jeg tenker nærmere etter så er flerliste-modellen særdeles upraktisk - og nært å regne for en nybegynnerfeil i listeskrivernes verden. Hvordan jeg som listeskriver på 10.året kunne starte med en slik metode er jaggu et mysterium.]
Som nevnt tar jeg det for tiden ganske rolig til tross for mange punkter og baller i lufta. I tillegg kaster jeg en ball over til dere, mine listeskrivende venner der ute (jeg vet at dere finnes!)… Har dere noen gang klart å stryke siste punkt? Hvordan føltes det?
Og med disse spørsmålene hengende foreløpig ubesvart i lufta, kan jeg fleske til med et stort, fett kryss over punktet “Skrive bloggpost” :)
Jeg deler vaskemaskin med nærmeste nabo. Han eier, men da den står så vakkert til i vår felles kjeller, får jeg lov å røre den sånn dann og vann. Eller faktisk så får jeg lov å bruke den 5/7 av tiden da han har to faste vaskedager i uka. 