Min angst for blod er allerede offentliggjort. Tiden er herved inne for Ã¥ dele med dere mitt nært nevrotiske behov for Ã¥ skrive lister. Alle typer lister faller i og for seg i smak. Denne gangen er det imidlertid den evige “to do”-listen jeg skal ta for meg.
Jeg har hørt rykter om slike som klarer seg uten lister – uten at de er noen Oddbjørn By (les: MEMO-forfatter) av den grunn. Mer “go with the flow”-prinsippet. Disse menneskene kommer jeg aldri til Ã¥ skjønne – akkurat som de aldri vil skjønne meg. Et forsøk pÃ¥ Ã¥ forklare hvorfor alt mÃ¥ ned pÃ¥ papiret kan jeg dog gjøre – bÃ¥de for de utenforstÃ¥ende, og som en øvelse i Ã¥ lage flytende prosa ut av noe sÃ¥ selvforklarende (i alle fall for meg) som en deilig “to do”-liste.
Det handler om å fjerne det fra hjernen. I listeform kan man lese et punkt om gangen og helst utføre det, mens de andre punktene kun holder seg behørig på papiret uten å oppta plass i hjernemassen. Papirformatet benyttes da det fremdeles er hakket mer portabelt enn min kjære iBook. Skal dette fungere må papiret til enhver tid være nært, slik at nye idéer kan hjernefjernes med det samme.
Kanskje en forklaring pÃ¥ hvorfor jeg har satt akkkurat listeskriving pÃ¥ dagsorden her pÃ¥ DietroVetro, er pÃ¥ sin plass. Med tanke pÃ¥ de siste mÃ¥nedenes omveltninger i livet er det kanskje ikke sÃ¥ rart at listebehovvet melder seg? Med omstilling fra…
[hold dere fast, her kommer en liste!]
- vestland til østland (innom Italia)
- fri student til ansvarsfull arbeider
- leietager til boligeier
- lite studielån til gigalån
- kollektivbeboer til eremitt
- 4,5 kvadrat til rekkehus med hage
- kjent, intim by til uoversiktlig “storby”
- trasking og sykling til kollektivtrafikant
- kjernefamilie fjernt til kjernefamilie svært så nært
- én daglig omgangskrets til en annen
- avstandsforhold til sambyboer
Puh. La oss si kort og godt “fra en studenttilværelse jeg har lært Ã¥ kjenne gjennom noen Ã¥r til mye rart og nytt (og noe gammelt og trygt)”.
Med en slik mengde rare, nye ting, sÃ¥ har det lett blitt en heftig punktmengde pÃ¥ “to do”-listen Ã¥ forholde seg til den siste mÃ¥neden. En stund trodde jeg at jeg aldri skulle fÃ¥ strøket ut hver bidige ting pÃ¥ denne heftige listen. Og det tror jeg i og for seg fremdeles ikke. Noen ganger hoper det seg imidlertid sÃ¥nn opp at jeg i stedet for Ã¥ faktisk gjøre “to do”ene, heller graver meg ned i det faktum at listen aldri vil ta slutt. En lite vennlig paralyse.
Det er i slike tunge stunder jeg omdøper det ganske sÃ¥ konstruktive listenavnet “To do”-listen, til det mindre progressive og deprimerende “Hatelappen”. For ordens skyld: Paralysen er over for denne gang. NÃ¥ krysser jeg av sÃ¥nn noenlunde jevnt og trutt, vel vitende om at nye ting samtidig vil føye seg til listen – muligens i et enda jevnere og truttere tempo. Utenfor paralysemodus tar jeg imidlertid ikke dette sÃ¥ tungt, og har det jaggu slik pÃ¥ avstand at jeg ser meg villig til Ã¥ reflektere over min egen listeskriving. I “Hatelapp”-modus ville nok aldri det vært mulig.
Grunnen til at jeg selvfølgelig aldri vil klare Ã¥ stryke siste punkt pÃ¥ denne listen, er at den formerer seg til det dobbelte lenge før den tid. Hva angÃ¥r høstens mange “to do”er har jeg i tillegg gjort det sjakktrekk Ã¥ la flere lister florere – med bare et halvhjertet forsøk pÃ¥ gruppering a la “Innkjøp IKEA”, “Ringe til” etc. Med denne flerliste-modellen vil jeg, om jeg mot formodning noen gang skulle klare Ã¥ stryke alle listepunktene, allikevel stadig leve i frykt for at en gammel, men pÃ¥ ingen mÃ¥te utstrøket og utdatert liste skulle dukke opp. [NÃ¥r jeg tenker nærmere etter sÃ¥ er flerliste-modellen særdeles upraktisk - og nært Ã¥ regne for en nybegynnerfeil i listeskrivernes verden. Hvordan jeg som listeskriver pÃ¥ 10.Ã¥ret kunne starte med en slik metode er jaggu et mysterium.]
Som nevnt tar jeg det for tiden ganske rolig til tross for mange punkter og baller i lufta. I tillegg kaster jeg en ball over til dere, mine listeskrivende venner der ute (jeg vet at dere finnes!)… Har dere noen gang klart Ã¥ stryke siste punkt? Hvordan føltes det?
Og med disse spørsmÃ¥lene hengende foreløpig ubesvart i lufta, kan jeg fleske til med et stort, fett kryss over punktet “Skrive bloggpost” :)
Jeg deler vaskemaskin med nærmeste nabo. Han eier, men da den står så vakkert til i vår felles kjeller, får jeg lov å røre den sånn dann og vann. Eller faktisk så får jeg lov å bruke den 5/7 av tiden da han har to faste vaskedager i uka. 