Dette italienske sprÃ¥ket er ikke alltid sÃ¥ lett. Verbbøying etter personer er én ting som ikke faller seg særlig naturlig for oss nordmenn. Alle f.eks. ser i Norge – bÃ¥de jeg, du, han, hun, den, det, vi, dere og de ser. Slik er det dessverre ikke her…
Da jeg i fjor var pÃ¥ railtur i Italia forsøkte jeg Ã¥ briefe sÃ¥ mye jeg kunne med min rustne italiensk – blant annet pÃ¥ “stranden” i Riomaggiore. Det gjaldt Ã¥ verne om sine favorittsteiner pÃ¥ denne stranden – hvis ikke kunne man risikere Ã¥ bli stuck med ubehagelige og krevende solplasser grunnet en vel drøy helning pÃ¥ underlaget. Da det nærmet seg lunsjtider tuslet jeg derfor bort til nærmeste strandløve for Ã¥ høre om han kunne holde et øye med tingene vÃ¥re mens reisekompanjong Melinda og jeg skulle innta deilig bruschetta pÃ¥ nærmeste café. Jeg hadde tenkt ut den flotteste setning inni hodet, men innen jeg hadde stabret meg opp i stÃ¥ende posisjon og klart Ã¥ fÃ¥ kontakt med nevnte hønk, var den fjonge setningen som blÃ¥st bort…
“Posso guardare?” + beskrivende peking og veiving i retning tingene vÃ¥re, var det jeg klarte Ã¥ stotre frem. “Kan du se?”, altsÃ¥. Ingen imponerende frase, men det sÃ¥ ut til at den dugde. Ikke før jeg var vel fremme pÃ¥ caféen kom jeg pÃ¥ at posso strengt tatt ikke innebærer at du kan. Jeg spurte rett og slett hønken om jeg kunne fÃ¥ se.
Noen ganger skulle jeg imidlertid ønske at italienerne stilte meg nevnte spørsmÃ¥l: “Posso guardare?” Da skulle jeg svart et rungende “No!”. For italienere stirrer noe grusomt. Og det nytter heller ikke Ã¥ stirre tilbake for Ã¥ vise at “Haha, der tok jeg deg i det. Slutt Ã¥ glane!” og fÃ¥ glaneren til Ã¥ flakke med blikket og flaut kikke ned i bakken i stedet. Her i Italia er det nemlig ikke det minste flaut Ã¥ hvile blikket pÃ¥ andre personer i lengre tid.
For smÃ¥sjenerte nordmenn kan det føles litt ubehagelig Ã¥ bli iakttatt pÃ¥ denne mÃ¥ten. Jeg har for øvrig aldri før tenkt at Ã¥ være utlending i Norge skulle by pÃ¥ særlige problemer rent stirremessig. Giuseppe, én av mine eminente italiensklærere her nede, har studert i Norge før. Han gikk rundt i gatene i Oslo og følte seg nærmest som et spøkelse – usynlig for byens innbyggere. I Norge ser alle ned i bakken for Ã¥ ikke plage andre, bare være greie og snille. Giuseppe kunne imidlertid ønske at folk glante litt mer i hans retning…
Jeg har hørt om nordmenn som kommer hjem fra lengre opphold her nede – og som har adoptert glanesyndromet og bruker det flittig hjemme i gamlelandet inntil de blir ordentlig “akklimatisert” og “norskifisert” igjen. Kanskje en stirrekonkurranse er den ultimate “Er du italiener”-testen? Skal fremme forslaget om noen reale glanedueller for mine Romasambos. Stay tuned for rangering!
Possiamo pagare?
Det var tider det, da temperaturen stadig var helt perfekt, og livet var herlig:)
Takk for hjelp med blogg + Satser på å få igang en snart, bare finværet går bort.
Jeg drar til England 15.aug, men bare for å finne et sted å bo, så kommer hjem etter en uke. Skolen begynner ikke før i midten av september, så vi rekker å henge før jeg stikker
ciao
Hehe, det skal ikke være lett ;) Det er sånne små kulturforskjeller som gjør reising interessant da.