Posso guardare?
Dette italienske språket er ikke alltid så lett. Verbbøying etter personer er én ting som ikke faller seg særlig naturlig for oss nordmenn. Alle f.eks. ser i Norge - både jeg, du, han, hun, den, det, vi, dere og de ser. Slik er det dessverre ikke her…
Da jeg i fjor var på railtur i Italia forsøkte jeg å briefe så mye jeg kunne med min rustne italiensk - blant annet på “stranden” i Riomaggiore. Det gjaldt å verne om sine favorittsteiner på denne stranden - hvis ikke kunne man risikere å bli stuck med ubehagelige og krevende solplasser grunnet en vel drøy helning på underlaget. Da det nærmet seg lunsjtider tuslet jeg derfor bort til nærmeste strandløve for å høre om han kunne holde et øye med tingene våre mens reisekompanjong Melinda og jeg skulle innta deilig bruschetta på nærmeste café. Jeg hadde tenkt ut den flotteste setning inni hodet, men innen jeg hadde stabret meg opp i stående posisjon og klart å få kontakt med nevnte hønk, var den fjonge setningen som blåst bort…
“Posso guardare?” + beskrivende peking og veiving i retning tingene våre, var det jeg klarte å stotre frem. “Kan du se?”, altså. Ingen imponerende frase, men det så ut til at den dugde. Ikke før jeg var vel fremme på caféen kom jeg på at posso strengt tatt ikke innebærer at du kan. Jeg spurte rett og slett hønken om jeg kunne få se.
Noen ganger skulle jeg imidlertid ønske at italienerne stilte meg nevnte spørsmål: “Posso guardare?” Da skulle jeg svart et rungende “No!”. For italienere stirrer noe grusomt. Og det nytter heller ikke å stirre tilbake for å vise at “Haha, der tok jeg deg i det. Slutt å glane!” og få glaneren til å flakke med blikket og flaut kikke ned i bakken i stedet. Her i Italia er det nemlig ikke det minste flaut å hvile blikket på andre personer i lengre tid.
For småsjenerte nordmenn kan det føles litt ubehagelig å bli iakttatt på denne måten. Jeg har for øvrig aldri før tenkt at å være utlending i Norge skulle by på særlige problemer rent stirremessig. Giuseppe, én av mine eminente italiensklærere her nede, har studert i Norge før. Han gikk rundt i gatene i Oslo og følte seg nærmest som et spøkelse - usynlig for byens innbyggere. I Norge ser alle ned i bakken for å ikke plage andre, bare være greie og snille. Giuseppe kunne imidlertid ønske at folk glante litt mer i hans retning…
Jeg har hørt om nordmenn som kommer hjem fra lengre opphold her nede - og som har adoptert glanesyndromet og bruker det flittig hjemme i gamlelandet inntil de blir ordentlig “akklimatisert” og “norskifisert” igjen. Kanskje en stirrekonkurranse er den ultimate “Er du italiener”-testen? Skal fremme forslaget om noen reale glanedueller for mine Romasambos. Stay tuned for rangering!
July 24th, 2006 at kl. 18:16
Possiamo pagare?
Det var tider det, da temperaturen stadig var helt perfekt, og livet var herlig:)
Takk for hjelp med blogg + Satser på å få igang en snart, bare finværet går bort.
Jeg drar til England 15.aug, men bare for å finne et sted å bo, så kommer hjem etter en uke. Skolen begynner ikke før i midten av september, så vi rekker å henge før jeg stikker
ciao
August 22nd, 2006 at kl. 10:26
Hehe, det skal ikke være lett ;) Det er sånne små kulturforskjeller som gjør reising interessant da.