DietroVetro.com

Dette italienske språket er ikke alltid så lett. Verbbøying etter personer er én ting som ikke faller seg særlig naturlig for oss nordmenn. Alle f.eks. ser i Norge - både jeg, du, han, hun, den, det, vi, dere og de ser. Slik er det dessverre ikke her…

Da jeg i fjor var på railtur i Italia forsøkte jeg å briefe så mye jeg kunne med min rustne italiensk - blant annet på “stranden” i Riomaggiore. Det gjaldt å verne om sine favorittsteiner på denne stranden - hvis ikke kunne man risikere å bli stuck med ubehagelige og krevende solplasser grunnet en vel drøy helning på underlaget. Da det nærmet seg lunsjtider tuslet jeg derfor bort til nærmeste strandløve for å høre om han kunne holde et øye med tingene våre mens reisekompanjong Melinda og jeg skulle innta deilig bruschetta på nærmeste café. Jeg hadde tenkt ut den flotteste setning inni hodet, men innen jeg hadde stabret meg opp i stående posisjon og klart å få kontakt med nevnte hønk, var den fjonge setningen som blåst bort…

“Posso guardare?” + beskrivende peking og veiving i retning tingene våre, var det jeg klarte å stotre frem. “Kan du se?”, altså. Ingen imponerende frase, men det så ut til at den dugde. Ikke før jeg var vel fremme på caféen kom jeg på at posso strengt tatt ikke innebærer at du kan. Jeg spurte rett og slett hønken om jeg kunne få se.

Noen ganger skulle jeg imidlertid ønske at italienerne stilte meg nevnte spørsmål: “Posso guardare?” Da skulle jeg svart et rungende “No!”. For italienere stirrer noe grusomt. Og det nytter heller ikke å stirre tilbake for å vise at “Haha, der tok jeg deg i det. Slutt å glane!” og få glaneren til å flakke med blikket og flaut kikke ned i bakken i stedet. Her i Italia er det nemlig ikke det minste flaut å hvile blikket på andre personer i lengre tid.

For småsjenerte nordmenn kan det føles litt ubehagelig å bli iakttatt på denne måten. Jeg har for øvrig aldri før tenkt at å være utlending i Norge skulle by på særlige problemer rent stirremessig. Giuseppe, én av mine eminente italiensklærere her nede, har studert i Norge før. Han gikk rundt i gatene i Oslo og følte seg nærmest som et spøkelse - usynlig for byens innbyggere. I Norge ser alle ned i bakken for å ikke plage andre, bare være greie og snille. Giuseppe kunne imidlertid ønske at folk glante litt mer i hans retning…

Jeg har hørt om nordmenn som kommer hjem fra lengre opphold her nede - og som har adoptert glanesyndromet og bruker det flittig hjemme i gamlelandet inntil de blir ordentlig “akklimatisert” og “norskifisert” igjen. Kanskje en stirrekonkurranse er den ultimate “Er du italiener”-testen? Skal fremme forslaget om noen reale glanedueller for mine Romasambos. Stay tuned for rangering!

Som jeg har uttrykt et par ganger allerede - det er ganske hett i Roma. Det er så varmt at bare det å skulle handle på supermercato eller poste et par postkort kan ta dagesvis, og fører ikke minst med seg et umenneskelig stress og store mengder svettedråper. Kombinasjonen av et par grader kaldere vær (kun 34 små grader) og vissheten om at ukene går, gjorde imidlertid sitt til at jeg nå kan skryte på meg en bunke spennende opplevelser.

Tirsdag på skolen fikk jeg høre rykter om at Manu Chao var i byen klar for å spille opp til dans helt gratis. Jeg slang meg selvfølgelig sporenstreks med i den lille gruppen Manu-tilhengere i klassen min. At han var i byen var for øvrig feil. Etter mye bussing og metroering i alle retninger fant vi ham nemlig utallige metrostopp utenfor bykjernen. Det vil si, i første omgang fant vi åstedet for konserten - en ødissimo slette foreløpig inntatt kun av et par grupperinger av italienere med dreads og nok marihuana i bukselommen.

Scenen der vi ventet å finne Mr.Manu var for øvrig fylt av et røft italiensk raggaeband, Working Vibes, da vi kom. Og mer ukjent, spennende musikk skulle det bli. Da sigøynerpunkbandet Gogol Bordello kom på scenen hadde flere rastafariitalienere kommet til - og den gærne solisten fikk stemningen fra null til hundre på ingen tid. Løpende, hoppende og heftig svettende, skrålte han seg gjennom sanger som ikke liknet noe jeg har hørt før - akkompagnert blant annet av trekkspill og fiolin. Kveldens snakkis ble: hvor kommer egentlig denne ville mannen fra? Mannen med den fiffige barten og en slik sær aksent som preget både engelsken og de italienske glosene hans ganske så grundig, var simpelthen en levende gåte! Før vi fikk googlet ham, selvfølgelig…

Manu Chao var selvsagt også en opplevelse. Etter 5 timer på en slette som etter hvert var alt annet enn øde, begynte konsertopplevelsen for øvrig å bli lettere animert. Eller kanskje var det bare den passive røykingen som preget meg? Med nok marihuana samlet på én slette til å fø noen titalls elefanter, lå røykteppet tungt rundt oss streite nordmenn - som klarte tylle i oss 1 hel øl hver i løpet av kvelden.

Det er greit å være streit når det kulturelle programmet er tett. Og kontrasten ble stor fra vill punk og slapp reggae, til gårsdagens klassiske ballettforestilling, Don Quijote. Rett ved skolen arrangeres det dansefestival, Invito alla danza, i disse dager. Dette innebærer en mengde forskjellige oppsetninger i løpet av noen uker på en scene idyllisk plassert blant palmer i en park. Fjonge kostymer, imponerende dans og vakker musikk ute i det fri for snaue 20 euro.

Og jeg får altså kanskje med meg en promille av de utallige kulturarrangementene her i byen… Neste kuturellemål er å komme meg på en jazzkonsert da Roma jaggu også har en jazzfestival gående. Puh. Che sará, sará!

Alle bildene fra Don Quijote-balletten
Alle bildene fra utekonserten med Manu Chao++

Flere seiersbilder?

Og les gjerne sambo Helga sine tanker få timer før den spennende kampen - splittet i to som hun var mellom sitt hjertes landslag, Frankrike, og ønsket om å få feire natten til ende med italienerne i Roma. I prinsippet en vinn-vinn-situasjon, vil jeg tro. Da hennes store helt Zidane kom til syne på gressmatten og Marseillaisen ble spilt, var det for øvrig ingen tvil om hvem hun skulle holde med. Og etter Zidanes store fadese, springskallen mot Materazzi i ekstraomgangen, ble nok gårsdagen kun en voldsom skuffelse for min sambo.

Jepp, jeg feiret, flagget og jublet med italienerne på Campo dei Fiori. At hele Italia var i ekstase i går natt er nok et ubestridelig faktum. Hva Materazzi kan ha sagt for å få Zidane så grusomt hissig, er dessverre fremdeles en gåte…

Oppdatering:
For å irritere Helga enda en smule vil jeg benytte anledningen til å opplyse om det spennende Zidane Game (snappet opp fra Linn sin blogg).

Jeg nevnte i første innlegg fra Roma at mitt rom med utsikt mot Peterskirken egner seg ypperlig for himmelske samtaler med paven. Jeg måtte imidlertid traske et par meter inn på selve Petersplassen før jeg fikk treffe paven i egen, høye, divine person. Benedetto tar seg nemlig tid til å tale til romerne (og et lass med turister) hver søndag kl.12.00. I søken etter grønn park å sløve i, befant dermed plutselig mine Roma-sambos og jeg oss midt i en messe der selveste paven hadde ordet!

Vi fabulerte litt over dette med paver og slikt da vi samboerne tuslet til skolen i dag. Hvordan går det egentlig med Benedetto? Er han kommet nærmere Gud slik verdens katolikker forventer? Da han ble valgt til pave - ble direktelinjen opprettet på timen? Eller kan det hende det ikke gikk så smertefritt? Snakker vi “keiserens nye klær”? Kanskje gråter Benedetto seg i søvn hver natt da han bærer på en stor, stygg hemmelighet; at han har prøvd både god@heaven.com og andre tenkelig adresser, men ennå ikke har fått et pip tilbake… Paver er jo mennesker, de og - med følelser og sånn?

Men rett skal være rett - til tross for at vi kan være kjepphøye og gjøre paven om til en vanlig dødelig en onsdags morgen på skoleveien, så ble vi nok en smule salige der vi stod med pave Benedettos stemme dundrende utover Petersplassen. Hakket saligere blir vi imidlertid på stampuben når Italia vinner nok en VM-kamp!

Her i Italia har jeg jaggu sett min første hele fotballkamp - og i tillegg lagt sjelen min i det. Flere har det blitt, og en finale skal det bli :) Å se fotball på pub i Italia er en opplevelse. Det serveres både liv og røre, champagne sprutes, og natten etter en seier tar simpelthen aldri slutt. Det virker som alle har il tricolore (det italienske flagget) i det største format behørig plassert i bilen, under setet på Vespaen, i ermet eller bukselommen. Så snart en seier er i havn florerer det nemlig av flagg og det tutes i horn over hele Roma. Mitt ringe forsøk på å fange opp livet ble slik:

Men her er en mer virkelighetsnær versjon av gårsdagens finalebillett - en 2-0-seier over Tyskland.

Dette nummeret vil være mitt frem til 10.august (altså så lenge jeg er i Italia):

Ellers er jo e-mail en snasen ting: Kristin.Breivik[at]gmail.com

Mitt norske mobilnummer sjekker jeg fint lite for tiden - det er derfor denne posten a la “attenåttiein” legges ut :)