I dag så sambo Marit og jeg på Barne-TV. Det skjer ikke hver dag. Sist gang jeg så, ble jeg skremt av en haug med dårlig, masseprodusert, og definitivt upedagogisk flimrende virvar. Vi trenger ikke forberede ungene på MTV-syre allerede i barnehagealder, gjør vi vel?
Dagens halvtime med underholdning var en positiv overraskelse for en pedagogs datter. En datter fostret på de “riktige” leketøy, Anne-Cath. Vestly opphøyd i tiende, og med forbud mot Midt i smørøyet før hun nådde tosifret alder, ingen Nintendo og bannlyste Jannicke og Kine-kassetter (men jeg gren meg til Jannicke 2!). En slik datter kjenner kvalitet når hun ser det!
Postmann Pat er kvalitet – både da og nå. Marit og jeg ser med store øyne på episoden der Pat og barna leker cowboyer rundt i den engelske landsbyen Greendale. Men det er noe som ikke stemmer… Hvorfor er stemmen til Pat så rar? Hvorfor er en jente blitt utnevnt til sheriff i cowboyleken? Og hvorfor snakker Stasjonsmesteren gebrokkent? Og hvorfor heter hans svarte og hvite kaaaaaatt Miss og ikke Mons?
De tre første spørsmålene får vi svar på ved litt god gammeldags googling. Det vi fant er kanskje gammelt nytt for småbarnsforeldre, men rykende hot for min sambo og meg. Nyproduksjon i 2004 har gitt postmannen og vennene hans et tidsriktig ansiktsløft. Med jenter ikledd bukser med mer dominerende posisjoner i leken, og med representanter for etniske minoriteter, er serien blitt politisk spiselig i et nytt århundre. Og da norske stemmer skulle legges på, ble nordmennenes egen Pat, Sverre Anker Ousdal, av uforståelige grunner, ikke spurt. Hva som har skjedd med Mons, er fremdeles et mysterium.
Hva kan man egentlig bruke magnet, tannpirker og vaselin til? Visste du at Pat er ca. 25cm lang, og at hvert eksemplar av ham (for det finnes 6!) koster nært 100.000 kroner? Mye kuriosa fra dukkeanimasjonens verden kan fanges opp i denne artikkelen fra produksjonslokalene til Postmannserien i Manchester.
Da Pat reddet byen fra nok en krise ved å fange en sau på villspor med lassoen sin (jeg sa cowboyepisode), var showet over. Grunnen til at jeg fortsatt skriver, er at jeg ikke klarte rive øynene mine løs fra neste post på barne-TV-programmet. Charlie og Lola er kanskje det beste siden Albert Åberg – og ikke så langt unna rent strekmessig heller. Når strektegningene innimellom blir kombinert med bilder og film fra virkeligheten, og har spennende mønstre og fargesammensetninger, blir det kanskje selv hakket mer interessant grafisk enn nevnte svenske serie er. Om de som står bak har sniktittet litt til Sverige, er uansett ikke umulig, da lille Lola har sitt eget svar på Skybert, nemlig Søren Lorensen.
Både Lola og storebror Charlie har de søteste stemmer (både på norsk og engelsk), og en mengde rare og småhumoristiske utsagn de sprer om seg. Ikke minst er deres hjem på nett helt herlig – og gir deg “the look & feel” av serien. Etter å ha surfet siden har jeg innsett at jeg er merkelig svak for klokkespillmusikk… Er du?
vs. 
