DietroVetro.com

Mitt forhold til blod er heller anstrengt. Disse flaue fakta er allerede ute i offentlighetens lys, etter at jeg utfordret min psyke til det ytterste i naturfagen på ungdomsskolen under blodprøvetaking. Årsak: jeg var nær ved å gå i bakken under seansen - en seanse poulært kalt “forsøk” i naturfaglige kretser. I mitt hode var det irrasjonelt mange bjeller som kimte da vi forsøkte oss inn under egen hud for å få væske som hører til nettopp under huden ut på prøveglass for videre undersøkelse. Så mange bjeller var det at jeg måtte legge meg ned på gulvet, og naturfaglæreren måtte prøve å gjøre ting godt igjen etter å ha hullet i stykker fingertuppen min ved å gi meg en karamell.

Fra den dato har jeg gjort de aller fleste klar over at jeg trenger en karamell eller ti dersom jeg blir ufrivillig utsatt for slike prøvelser. Til tross for at jeg vet hvor urimelig reaksjonen er, blir jeg rett og slett fysisk uvel pga. min sære psyke. Og denne naturloven gjelder for meg - selv dersom det er fakeblod i en råtten actionfilm eller når de killer Kenny i simpel animasjon på South Park. Så for å ha det klart: “Det er bare ketchup” funker ikke på meg!!

Tha real stuff er følgelig fremdeles verst. Jeg har kranglet med innlukket mat før (les: det h***etes syltegurkglasset), men da jeg enkelt og greit skulle få bokselapskaus ut av boksen sin på en slapp søndag etter en kraftig treningsøkt, gikk det veldig galt. Å miste åpnet men full boks med middagsmat ned på pekefinger er over hodet ikke å anbefale.

Hva hadde skjedd hvis ikke sambo og “sykesøster” Marit Dorothea ikke var i nær omkrets da uhellet var ute? Hadde jeg lagt meg ned for å blø og dø på en seng av eget oppkast? Meget mulig. Men søster Marit visste råd (som sist) og bandasjerte til A+ om vi skal ta hennes sykepleierkollega på legevakten på ordet.

Blod ute av syne, blod ute av sinn. A+bandasjen var svært så preventiv med tanke på mine brekningstendenser, da den skjulte de harde fakta. På legevakten tok de imidlertid av A+bandasjen. Og de lot meg så ligge for å blø og dø i nærmere en time, da to ambulanser med hastesaker plutselig dukket opp. Action på E.R. mao.

Mens blodet nær pumpet ut av høyre finger fikk Marit oppgaven med å avlede meg på venstre kant. Det ble mye sang og poseringer foran kameraet i akuttrom 4:

Legen entrer rommet, og opplyser om at vi bare syr uten bedøvelse - med en voldsom overbevisning i stemmen. Sambo Marit protesterer høylydt, og jeg hører ekkoet av telefonsamtalen med min overnervøse mor som insisterte på at jeg nærmest burde kreve full narkose. Mine spake innsigelser mot det grusomme forslaget ble møtt med passe usjarmerende, overkjørende hersketekikker som gjorde at 1 bedøvelsesfritt sting ble avtalen. 1 sting ble i prosessen til 2 og et halvt, og jeg bærer fremdeles nag til denne legen for måten han tok seg til rette på - bevæpnet med nål og tråd.

Han derre: Du var ganske så tøff i går.

Jeg: Litt tøff jafall.

Han derre: Litt tøff.

Jeg: Mest dum som kastet middag på fingeren.

Han derre: Hehe

Han derre: Sånn kan man også se det…

[Lynmeldinger mellom han derre og meg]

This entry was posted on Monday, March 6th, 2006 at kl. 15:20 and is filed under Sprell. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.