DietroVetro.com

Nå tror jeg jaggu jeg er blitt hodejaget. Jeg sa den nylige batteriladingen i Danmark var preget av design og shopping. Jeg tonet ned det faktum at en svært interessant mail viste seg i innboksen da trangen til å pleie mitt digitale liv tok overhånd på café Retro i København. Innhold? En, for å si det mildt, uventet forespørsel om å diskutere mine jobbmuligheter i en IT-bedrift i Oslo.

Inneklemt mellom flyet København-Oslo og tog Oslo-Bergen mandag var plutselig et jobbintervju unnagjort - følgelig en smule uforberedt fra min side. I går var likevel et uhorvelig spennende jobbtilbud lagt på bordet, og etter en runde i tenkeboksen svarte jeg i dag et klart ja til det.

Så, dersom ikke skjult kamera lurer i buskene, vil det si at jeg til høsten leker med de store gutta i hovedstaden. Og gutta er nærmere bestemt UX-avdelingen [UX = User eXperience] til WM-data. Med dem skal jeg leke som nyklekket junior informasjonsarkitekt/ interaksjonsdesigner/ konseptutvikler. Hurra for meg!

I disse travle tider hvor studier og en mengde jobber sjongleres på høyt nivå, var det herlig å kunne rømme landet for å lade batteriene en smule. Og ja, det er så definitivt deilig å være norsk i Danmark (nærmere bestemt København) med han derre!

Vi fant Strøget, vi fant Strædet, og var stort sett fornøyd med å følge turiststrømmen på shopping. Er det rart når vi gjør slike kupp for å skjermes mot den blendende solen?:

Ellers ble det mye blitzing og en flau han derre hver gang et funky utstillingsvindu eller en fjong butikktapet dukket opp. Slikt var det flust av…

Kunstindustrimuseet var imidlertid det designmessige høydepunkt:

Vi var alle enige om at det hadde vært en finfin tur, og at batterilading i Køben kan anbefales på det sterkeste. Med andre ord:

De fleste som er mobilabonnenter hos Chess har i disse dager fått beskjed om å skifte SIM-kortet sitt. Innen en gitt tid skal man ta ut det utdaterte kortet som ligger i telefonen, og skifte til det hippe og trendye nye SIM-kortet Chess sender med kjærlighet til en postkasse nær deg.

Nå har det seg slik at Chess til vanlig ikke har det med å sende så mye kjærlighet ned i postkassene til folk. De heier nemlig på kalde, digitale løsninger. Type e-mails, autogiro etc. - Om vi ser bort i fra når de på Torgallmenningen forsøker fange nye fisk på kroken med sine drøyt kundeflørtende personlige utsendinger, vel å merke.

Da jeg i sommer pakket tingene mine og flyttet fra en gate til en annen, tok jeg en heller usystematisk scan i egen hukommelse: “Hvem pleier jeg egentlig å motta postkassekjærleik fra?” og ga deretter disse frierne beskjed om ny adresse. Og ikke så veldig overraskende ble Chess oversett i prosessen.

Når de nå - 10 måneder etter min relokasjon sender en halvflørtende SMS med lovnad om kommende frierbrev [inkl. SIM-kort] på gamlemåten, blir jeg følgelig sjarmert i senk. At vårt til nå følelsesløse forhold startet da jeg bodde på andre kanter av byen, er glemt. Hvert ledige sekund drømmer jeg om hvordan det vil bli å kunne ta og føle på brevpapiret med Chess-logoen i øvre venstre hjørne…

Postkassen beøkes non-stop, men Chesskjærligheten lar vente på seg. Og plutselig i dag kutter Chess jaggu all kontakt. Og ikke bare mellom dem og meg. Ååååhneida. Chess kutter like gjerne kontakten mellom meg og resten av verden i samme åndedrag. Mobil er offisielt død.

Også på en lørdag ettermiddag, a gitt. Regner med det sier seg selv hvorfor det skrives post i blogg i stedet for at det danses på bord?

Aldri så vondt at det ikke er godt for noe. Med joggebuksen på og skrotten behørig plassert i KLIPPAN, får jeg endelig tid til å ta meg av alle de andre frierne i postkassen. Det har en tendens til å hope seg opp :) H&M-katalog, Fri Tanke, og litt filosofi over den overdimensjonerte strømregningen på lørdagskvelden? Ikke dårlig.

Aiaiaiaiiii!! Medieomtalen er øredøvende og superlativene formelig hagler nå som studentbloggen min Studblogg er oppe og går…

Presentasjon av Studblogg:

• Rekrutteringsportalen studere.uib.no

Lovord i bloggformat:

• Min gode venn Eirik Stavelin
• Selve urbloggeren Jill Walker
• Den svenske vitenskapshistoriker Gustav Homberg i bloggen “Det perfekta tomrummet”
• Olav Anders Øvrebø i Undercurrent
• Kristin Helen Andersen - ansatt ved NTNU, Trondheim krever at Studblogging kommer i gang også der
• På bloggen Schtolle.com leser jeg og om optimisme når det gjelder bloggmediet som middel for studentrekruttering

Journalistene slåss om meg:

• Steinar Dyrli Øie for UiBs nettnyheter
• Student-TVs innslag om Studblogg i Kulturmeldingen 26.mars
• Aftenpostens oppslag 4.april….skaper rabalder:
• Johan Golden vekker meg kl.07.15 for intervju i Kanal24. 4.april
• BA.no (Bergensavisen) har fått nyss om saken via Aftenposten. 4.april
• Digi.no følger også opp Aftenpostens utspill. 4.april
• Radiointervju med NRK Hordaland. 4.april
• Intervju med Studvest. 5.april
• BA papirutgaven. 5.april

Jeg er blitt en liten mediehore, rett og slett… Bolt beina mine fast til jordskorpen, er du snill ;)

Nettportalen som rekrutterer nye studenter til UiB, studere.uib.no, går nå nye veier for å friste potensielle søkere. UiB vil puste litt liv i portalen og gi den et aldri så lite ansiktsløft ved hjelp av en bloggende student. Det friske vindpustet som skal stå for de plastiske operasjoner - det er meg!

Jepp. Jeg skal vise hvorfor UiB er stedet, studenter er en spennende rase, byen er Bergen og laget er Brann. Sånn røffly. Muligens blir DietroVetro liggende delvis i koma i et par måneder, da aktiviteten her er påkrevd, og ikke minst betalt ;) Jeg har rett og slett solgt meg ut for en periode… Prosjektet er imidlertid såpass spennende nå i oppstartsfasen at jeg simpelthen umulig kunne avslå.

Stay tuned!
…og gratuler meg med dagen i mellomtiden :D

Har SMS-generasjonen mistet totalt fokus? Mottatt per SMS i dag:

I dag er den internasjonale dagen for de med bra utseende. De vakre og ekstremt attraktive sånn som deg. Du må videresende denne beskjeden til noen du mener passer til beskrivelsen. Ikke send i retur. Jeg har allerede mottat 150 stykker og innboksen er full :) Ha en riktig vidunderlig kvinnedag :-)

Et hyggelig kompliment i og for seg. Etter min mening er imidlertid dagen i dag tvertimot dagen der kvinners “evne” til å se bra ut kan få en velfortjent pause fra rampelyset. I dag er dagen for å minne oss om at like evner skal gi like muligheter og ikke minst likt betalt. I dag er dagen der vi skal minnes vår jevngodhet. I dag er dagen for å ta frem den uunnværlige albuespisseren.

Hurra for kvinnen!

Mitt forhold til blod er heller anstrengt. Disse flaue fakta er allerede ute i offentlighetens lys, etter at jeg utfordret min psyke til det ytterste i naturfagen på ungdomsskolen under blodprøvetaking. Årsak: jeg var nær ved å gå i bakken under seansen - en seanse poulært kalt “forsøk” i naturfaglige kretser. I mitt hode var det irrasjonelt mange bjeller som kimte da vi forsøkte oss inn under egen hud for å få væske som hører til nettopp under huden ut på prøveglass for videre undersøkelse. Så mange bjeller var det at jeg måtte legge meg ned på gulvet, og naturfaglæreren måtte prøve å gjøre ting godt igjen etter å ha hullet i stykker fingertuppen min ved å gi meg en karamell.

Fra den dato har jeg gjort de aller fleste klar over at jeg trenger en karamell eller ti dersom jeg blir ufrivillig utsatt for slike prøvelser. Til tross for at jeg vet hvor urimelig reaksjonen er, blir jeg rett og slett fysisk uvel pga. min sære psyke. Og denne naturloven gjelder for meg - selv dersom det er fakeblod i en råtten actionfilm eller når de killer Kenny i simpel animasjon på South Park. Så for å ha det klart: “Det er bare ketchup” funker ikke på meg!!

Tha real stuff er følgelig fremdeles verst. Jeg har kranglet med innlukket mat før (les: det h***etes syltegurkglasset), men da jeg enkelt og greit skulle få bokselapskaus ut av boksen sin på en slapp søndag etter en kraftig treningsøkt, gikk det veldig galt. Å miste åpnet men full boks med middagsmat ned på pekefinger er over hodet ikke å anbefale.

Hva hadde skjedd hvis ikke sambo og “sykesøster” Marit Dorothea ikke var i nær omkrets da uhellet var ute? Hadde jeg lagt meg ned for å blø og dø på en seng av eget oppkast? Meget mulig. Men søster Marit visste råd (som sist) og bandasjerte til A+ om vi skal ta hennes sykepleierkollega på legevakten på ordet.

Blod ute av syne, blod ute av sinn. A+bandasjen var svært så preventiv med tanke på mine brekningstendenser, da den skjulte de harde fakta. På legevakten tok de imidlertid av A+bandasjen. Og de lot meg så ligge for å blø og dø i nærmere en time, da to ambulanser med hastesaker plutselig dukket opp. Action på E.R. mao.

Mens blodet nær pumpet ut av høyre finger fikk Marit oppgaven med å avlede meg på venstre kant. Det ble mye sang og poseringer foran kameraet i akuttrom 4:

Legen entrer rommet, og opplyser om at vi bare syr uten bedøvelse - med en voldsom overbevisning i stemmen. Sambo Marit protesterer høylydt, og jeg hører ekkoet av telefonsamtalen med min overnervøse mor som insisterte på at jeg nærmest burde kreve full narkose. Mine spake innsigelser mot det grusomme forslaget ble møtt med passe usjarmerende, overkjørende hersketekikker som gjorde at 1 bedøvelsesfritt sting ble avtalen. 1 sting ble i prosessen til 2 og et halvt, og jeg bærer fremdeles nag til denne legen for måten han tok seg til rette på - bevæpnet med nål og tråd.

Han derre: Du var ganske så tøff i går.

Jeg: Litt tøff jafall.

Han derre: Litt tøff.

Jeg: Mest dum som kastet middag på fingeren.

Han derre: Hehe

Han derre: Sånn kan man også se det…

[Lynmeldinger mellom han derre og meg]

Seksjonsleder på humanistisk informatikk og blogger Jill Walker har vunnet Meltzerfondets pris på kr.100 000 for fremragende forskningsformidling. Gjennom bloggen sin deler hun tanker og idéer om sin forskning også før de når ferdig form, andres faglige funn, og hun gir oss et innblikk i hvordan livet i akademia sånn generelt arter seg. Bloggmediets herlige kommentarfeature gjør at bloggen hennes også fungerer som et forum der både studenter og akademikere over hele verden kan komme med innspill.

Overgangen fra videregående skole til det o store UNIVERSITET er nok en smule tøff for de fleste. Personlig har jeg hatt både UiO og UiB under lupen, og begge steder har jeg til tider opplevd avstanden mellom de universitetsansatte og oss små studentmaur som vel stor. I utbredt grad skyldes nok dette den grandiose maurtuen hver og en av oss studenter utgjør en mikroskopisk del av. Jeg har imidlertid inntrykk av at generelle holdninger blant en del ansatte gjør avstanden større enn nødvendig…

Jill Walker deler der andre holder kortene tett inn til brystet, hun inspirerer og engasjerer når andre for lengst er gått lei sin rolle som studentinspirator. Hurra for det!