Jeg jubler for lånekassens utvidede åpningstider. At vi nå kan ringe fra 09.00-15.00 i stedet for de lusne fire timene 10.00-14.00 er et stort skritt for menneskeheten. Det vil si at jeg til tross for at den hektiske delen av torsdagen begynner kl.10.00, har en god time på lånekassekøen. Jeg står opp en time før vanlig og forbereder meg på alle mulige måter til telefonmaratonet: både tekopp, frokost og forelesningsnotater på laptopen er behørig plassert innen rekkevidde når jeg slår nummeret kl.9.
“Velkommen til lÃ¥nekassens kundetelefon. PÃ¥gangen er stor nÃ¥ ved studiestart, vi beklager at det kan være lang ventetid. Vi anbefaler at du prøver nettsida vÃ¥r www.lanekassen.no *been there, done that*, eller vÃ¥r automatiske telefontjeneste kassafonen.”
Med den tregeste telefonstemmen i manns minne, fortsetter lånekassedama med diverse valg, og jeg taster i vei, og forventer at kølapp for personlig service herved er trukket når denne beskjeden kommer:
“Det er stor pÃ¥gang og alle vÃ¥re kundebehandlere er opptatt. Du mÃ¥ ringe igjen senere. Kundetelefonen er Ã¥pen til kl.15.00.”
Denne “legg-pÃ¥-røret-nÃ¥-tvangen” var en ny vri fra vÃ¥r alles kjære Amerika-onkel. Jeg venter litt i tilfelle jeg kan fÃ¥ et “Om du virkelig INSISTERER pÃ¥ Ã¥ sitte i kø – tast stjerne” e.l. Den monotone lÃ¥nekassedama kverner imidlertid pÃ¥ samme strofe igjen og igjen. Jeg aner for øvrig et ørlite snev av stolthet i stemmen hennes hver gang hun forteller at telefonen er Ã¥pen en hel time ekstra ut pÃ¥ ettermiddagen… Men hva hjelper vel det nÃ¥r hele systemet er blitt omgjort til et lotteri?!!
La oss maile.