DietroVetro.com

Én ukes ferie var det han derre og jeg hadde til rådighet pga. kjære Norli. Selv om ingenting ble bestilt før noen dager før avreise, var det lenge klart at denne uken skulle bestå av sol fra dag 1 til 7. Etter at muligheten til å ri på kameler i Tunisia ble snappet rett foran øynene våre, måtte vi ta til takke med Tyrkia. Men charter til Tyrkia skal man ikke kimse av, mine venner!

Sol fikk vi i durabelige mengder som bestilt, og med minimale forventninger til landet og vårt uspesifiserte hotell, kunne jo turen ikke bli annet enn en gledelig overraskelse. Selv om charter er og blir charter… Spede forsøk på den kjente “landingsklappen” ble registrert, resleder Marc brukte hele bussturen til hotellet på å fortelle hvordan man blir like brun som ham, og det norske reisefølget ble i løpet av uka one big happy family på godt og vondt.. Og da snakker vi en familie med mange givende events; overstadig berusede kvinnemennesker som la an på alt som kunne krype og gå av turks med fiendtlig og svært så usexy dancemoves, et knippe useriøse ferieromanser, voldelige krangler og nesten-skilsmisser i offentligheten. - Og midt i det hele kunne man finne ett par som forsøkte så godt de kunne å fjerne seg fra røkla samtidig som de i mangel av bedre ting å ta seg til, gjorde store øyne, strakte hals og spisset ører for å få med seg all action.

Det vil si. Innimellom hadde vi også annet å finne på. Turkish bath, for eksempel! Etter heftig skrubb, foambehandling (les: alternativt, mer beahgelig foamparty uten fryktet wet t-shirt contest og grufull dancemusikk), og avsluttende oljemassasje, spradet han derre og jeg rundt som shiny, happy people resten av dagen. Jeg mest fordi skrubben ikke hadde tatt ALL fargen jeg hadde opparbeidet meg de siste dagene. Puh!

Dessuten hadde vi med oss litt av hvert av det Norli har å by på for å få tiden til å gå - Fredrik hersket i Su Doku, mens seier i LommeScrabble ble min revansj (så herlig magnetisk - løp og kjøp!). Og jo mer jeg vant, jo mer måtte vi spille :D Konkurransemennesker? Seff.

Tyrkere er genuint vennlige, og maten er herlig god. Jeg la min elsk på brødet lavash som du alltid får før maten. Det gjelder for øvrig å begrense seg så man får plass til hovedretten! Og der gikk det i kebab uka igjennom, men ikke før vi av uforståelige grunner forvillet oss inn på hotellets “turkish night”, fikk vi noe som minnet om den usnasne gatekjøkkenkebaben vi kjente så godt fra før. Kebab kan nemlig være så mangt, og ukens høydare ble definitivt Anatolian Kebab - et riktig gourmetmåltid.

Etter at en tyrkisk strandløve og “turkish night”-arrangør for 4.gang plaget oss på stranda for å få oss med på hotellets ukentlige tyrkiske fest, ga vi altså omsider MOTVILLIG etter. Og det er aldri en god start. Etter tafatt buffet og enda mer tafatt, magedansende underholdning, tryglet jeg om at vi måtte komme oss unna. Humøret steg mange hakk da vi smatt inn på en jazzbar i stedet, og enda flere hakk da vi fant en lokal, tynt befolket pub totalt fri for andre turister. Live tyrkisk musikk, tyrkisk dans (jadda - vi joinet!), og vannpipe (slapp av, mamma - det var bare no eplegreier :) Og fraværet av magedansere var herlig befriende, spør du meg… Og det ble turkish night after all, mao.

This entry was posted on Friday, August 5th, 2005 at kl. 0:06 and is filed under Globetrotter. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.