Min mor har alltid sagt at jeg lider av “snill pike”-syndromet – et syndrom som gjør at man kronisk “kommer sist til nissen” (les: blir skjøvet bakerst i køen pÃ¥ juletrefester og kommer frem først nÃ¥r det er tomt for godteposer, ekkel kiwibrus igjen og nissen er grundig lei av Ã¥ chitchatte med masete skrikerunger). Og nÃ¥ har det jaggu skjedd igjen.
Med en 16kg railsekk på ryggen og passe masse grugg i øynene peset jeg meg på flytoget retning Gardermoen med beregnet ankomst kl.08.00. Pga. et obsternasig lokaltog ble imidlertid mitt tog 10 minutter forsinket. Det var likevel drøye 50 minutter til flyavgang da jeg stilte meg i Norwegians sjekk-inn-kø, så jeg tok den lille togforsinkelsen med knusende ro.
Etter Ã¥ ha stÃ¥tt i nevnte kø i atskillige minutter, begynte folk bÃ¥de foran og bak meg Ã¥ se seg nervøst rundt og titte sjalu pÃ¥ de alternative køene som minst gikk i tredobbelhastighet sammenliknet med den vi hadde valgt. “Feil kø, visst” ble det mumlet i skjeggene. Men litt livsvisdom hadde da vi som delte køskjebne fÃ¥tt med oss pÃ¥ veien; Klart vi gjorde ting fullt og helt – ikke stykkevis og delt, vi fullførte det vi hadde begynt pÃ¥, vi kjørte løpet ut!
Skrankedama var UNDER OPPLÆRING, seff. Det forklarte saken.
Man har følgelig litt medlidenhet med den stakkars jenta bak skranken – kraftig stresset og med en erfaren hauk pÃ¥ skulderen. Hadde jeg ant at det var slik det stod til i enden av den lange køen da jeg først plasserte meg, hadde jeg for øvrig glatt valgt en annen kø i stedet. Men det mÃ¥tte bare gÃ¥ som det gikk – vi smÃ¥, en alen lange mÃ¥tte hatt røntgensyn for Ã¥ plukke ut den radigste skrankearbeideren pÃ¥ Gardermoen. Slik er det bare.
Og mitt manglende røntgensyn skulle straffe seg, da køen bÃ¥de varte og rakk… Kl.08.40, 20 minutter før flyet letter, stÃ¥r en bergenser i 40-Ã¥rene foran meg og krangler seg til Ã¥ fÃ¥ sjekke inn bagasjen til tross for at han er i seneste laget. “Hauken” og “under opplæring” klarer simpelthen ikke si nei til de autoritære, hissige bergenser-R’ene. Ett lusent minutt senere er det min tur, men til ingen nytte. Bagasjelasset var visstnok gÃ¥tt, og jeg blir forvist til Norwegians infoskranke. Jeg spurter bort med 16kg bør fortsatt plassert pÃ¥ skuldrene og ber pent om at de kan ta med bagasjen pÃ¥ neste fly.
- Jeg er plent nødt til å ta dette flyet da jeg skal på jobb i Bergen hvert øyeblikk. Finnes det ingen utvei???
- Du kan jo forsøke Ã¥ fÃ¥ sekken gjennom sikkerhetskontrollen… Men det tviler jeg sterkt pÃ¥ at gÃ¥r.
- Jaha?
- Eller du kan sende den ved hjelp av Trust der borte. Men det vil koste et par hundrelapper.
10 minutter til avgang. Ingen tid til Ã¥ krangle mer verken med Norwegian eller sikkerhetskontroll, sÃ¥ jeg strener rett til dette Trust. Der tar StÃ¥le saken – en slik serviceminded mann som har lært hvordan man skal fÃ¥ skvist kundens navn inn i hver setning minst tre ganger for at de skal føle seg spesielle. Jeg prøver Ã¥ fortelle ham at jeg vet godt hva jeg heter, men enda bedre hvor sekken skal. FOKUSÉR, MANN!!! Dessuten følte jeg meg allerede svært sÃ¥ spesiell.. spesielt uheldig, that is.
Omsider fÃ¥r jeg slengt sekken pÃ¥ vektskÃ¥len og bekreftet min mistanke – den var faktisk tung.
- Hvor mye blir det her på?
- Noen hundre, Kristin. Men slapp av du, Kristin. Dette ordner vi vettu, Kristin. Nå som jeg har adressen din, Kristin, så sender vi deg en faktura, vi, Kristin. Og så har jeg jo nummeret ditt her, Kristin, så jeg ringer deg og gir deg referansenummeret senere, Kristin. Eller ring meg når du kommer frem, du, Kristin. Her har du kortet mitt, Kristin. Klarer du få sekken opp hit, Kristin? Eller det klarer du vel ikke, Kristin. Jo, jøss! Der var den oppe, jo, Kristin!
- Seff. Hva tar du meg for??! I’m a railer! [...skriker jeg til StÃ¥le inni hodet mitt]
- God tur, da, Kristin!!
Jeg beiner av gårde, dumper ned på en plass på flyet, og bruker hele flyturen på å surmule for meg selv. Vel fremme på Flesland ringer jeg min gode venn Ståle. Han kan fortelle at han ikke fikk sendt sekken med det flyet han først tenkte.
Da Norli kaller kl.12.30 blir jeg nødt til Ã¥ slenge meg pÃ¥ flybussen uten min dyrebare railsekk. Etter 8 timers jobbing bærer det rett pÃ¥ flybussen nok en gang – retning SAS Cargo pÃ¥ Flesland. Endelig er sekken i mine armer – sammen med en regning pÃ¥ kr.709,38 [Et par hundre, jah??]. Sammen med hyggelig reisevei tur-retur Flesland snakker vi en pris pÃ¥ hele 850 kroner fordi jeg er en dÃ¥rlig købedømmer, og fordi jeg har sÃ¥ heftig respekt for og tro pÃ¥ “systemet”. Dette systemet som glatt klarer Ã¥ gjøre unntak for en businessmann pÃ¥ 40 bare han glefser litt, men som verner om reglene med en gang en samvittighetsfull student forsiktig forsøker Ã¥ bite fra seg pÃ¥ samme mÃ¥te.
Noen som har en albuespisser å låne bort?