Min mor har alltid sagt at jeg lider av “snill pike”-syndromet - et syndrom som gjør at man kronisk “kommer sist til nissen” (les: blir skjøvet bakerst i køen på juletrefester og kommer frem først når det er tomt for godteposer, ekkel kiwibrus igjen og nissen er grundig lei av å chitchatte med masete skrikerunger). Og nå har det jaggu skjedd igjen.
Med en 16kg railsekk på ryggen og passe masse grugg i øynene peset jeg meg på flytoget retning Gardermoen med beregnet ankomst kl.08.00. Pga. et obsternasig lokaltog ble imidlertid mitt tog 10 minutter forsinket. Det var likevel drøye 50 minutter til flyavgang da jeg stilte meg i Norwegians sjekk-inn-kø, så jeg tok den lille togforsinkelsen med knusende ro.
Etter å ha stått i nevnte kø i atskillige minutter, begynte folk både foran og bak meg å se seg nervøst rundt og titte sjalu på de alternative køene som minst gikk i tredobbelhastighet sammenliknet med den vi hadde valgt. “Feil kø, visst” ble det mumlet i skjeggene. Men litt livsvisdom hadde da vi som delte køskjebne fått med oss på veien; Klart vi gjorde ting fullt og helt - ikke stykkevis og delt, vi fullførte det vi hadde begynt på, vi kjørte løpet ut!
Skrankedama var UNDER OPPLÆRING, seff. Det forklarte saken.
Man har følgelig litt medlidenhet med den stakkars jenta bak skranken - kraftig stresset og med en erfaren hauk på skulderen. Hadde jeg ant at det var slik det stod til i enden av den lange køen da jeg først plasserte meg, hadde jeg for øvrig glatt valgt en annen kø i stedet. Men det måtte bare gå som det gikk - vi små, en alen lange måtte hatt røntgensyn for å plukke ut den radigste skrankearbeideren på Gardermoen. Slik er det bare.
Og mitt manglende røntgensyn skulle straffe seg, da køen både varte og rakk… Kl.08.40, 20 minutter før flyet letter, står en bergenser i 40-årene foran meg og krangler seg til å få sjekke inn bagasjen til tross for at han er i seneste laget. “Hauken” og “under opplæring” klarer simpelthen ikke si nei til de autoritære, hissige bergenser-R’ene. Ett lusent minutt senere er det min tur, men til ingen nytte. Bagasjelasset var visstnok gått, og jeg blir forvist til Norwegians infoskranke. Jeg spurter bort med 16kg bør fortsatt plassert på skuldrene og ber pent om at de kan ta med bagasjen på neste fly.
- Jeg er plent nødt til å ta dette flyet da jeg skal på jobb i Bergen hvert øyeblikk. Finnes det ingen utvei???
- Du kan jo forsøke å få sekken gjennom sikkerhetskontrollen… Men det tviler jeg sterkt på at går.
- Jaha?
- Eller du kan sende den ved hjelp av Trust der borte. Men det vil koste et par hundrelapper.
10 minutter til avgang. Ingen tid til å krangle mer verken med Norwegian eller sikkerhetskontroll, så jeg strener rett til dette Trust. Der tar Ståle saken - en slik serviceminded mann som har lært hvordan man skal få skvist kundens navn inn i hver setning minst tre ganger for at de skal føle seg spesielle. Jeg prøver å fortelle ham at jeg vet godt hva jeg heter, men enda bedre hvor sekken skal. FOKUSÉR, MANN!!! Dessuten følte jeg meg allerede svært så spesiell.. spesielt uheldig, that is.
Omsider får jeg slengt sekken på vektskålen og bekreftet min mistanke - den var faktisk tung.
- Hvor mye blir det her på?
- Noen hundre, Kristin. Men slapp av du, Kristin. Dette ordner vi vettu, Kristin. Nå som jeg har adressen din, Kristin, så sender vi deg en faktura, vi, Kristin. Og så har jeg jo nummeret ditt her, Kristin, så jeg ringer deg og gir deg referansenummeret senere, Kristin. Eller ring meg når du kommer frem, du, Kristin. Her har du kortet mitt, Kristin. Klarer du få sekken opp hit, Kristin? Eller det klarer du vel ikke, Kristin. Jo, jøss! Der var den oppe, jo, Kristin!
- Seff. Hva tar du meg for??! I’m a railer! [...skriker jeg til Ståle inni hodet mitt]
- God tur, da, Kristin!!
Jeg beiner av gårde, dumper ned på en plass på flyet, og bruker hele flyturen på å surmule for meg selv. Vel fremme på Flesland ringer jeg min gode venn Ståle. Han kan fortelle at han ikke fikk sendt sekken med det flyet han først tenkte. 
Da Norli kaller kl.12.30 blir jeg nødt til å slenge meg på flybussen uten min dyrebare railsekk. Etter 8 timers jobbing bærer det rett på flybussen nok en gang - retning SAS Cargo på Flesland. Endelig er sekken i mine armer - sammen med en regning på kr.709,38 [Et par hundre, jah??]. Sammen med hyggelig reisevei tur-retur Flesland snakker vi en pris på hele 850 kroner fordi jeg er en dårlig købedømmer, og fordi jeg har så heftig respekt for og tro på “systemet”. Dette systemet som glatt klarer å gjøre unntak for en businessmann på 40 bare han glefser litt, men som verner om reglene med en gang en samvittighetsfull student forsiktig forsøker å bite fra seg på samme måte.
Noen som har en albuespisser å låne bort?
