En sørgerlig lørdagskveld for snart 2 mÃ¥neder siden stod plutselig ikke min urtøffe sykkel der jeg hadde plassert den. Det ble grining, det ble fylleringing, det ble stygge hevntanker, det ble arrangert heftige leteaksjoner, og sÃ¥…ble det enda mer grining… Etter noen dager mÃ¥tte jeg imidlertid innse at min blÃ¥ loppissykkel, type Diamant, var tapt for godt. Og siden den tid har jeg ankommet for sent til alle mine avtaler – rødsprengt og gjennomsvett etter hurtig jogg gjennom byen. Men skyld ikke pÃ¥ meg – skyld pÃ¥ de helvetes fyllefantene! De som ikke klarer Ã¥ tenke seg til at denne blÃ¥ sykkelen kan hende er et uunnværlig fremkomstmiddel med en irrasjonelt høy affeksjonsverdi for sin eier, selv om den kan likne et leketøy for dem. Hrmpf.
Og sÃ¥, pÃ¥ spasertur med han derre (i den gaten jeg selv bor i, vel Ã¥ merke!), dumper jeg plutselig borti den sykkelen jeg grÃ¥tkvalt hadde ringt ham om midt pÃ¥ natten da vi nettopp hadde truffet hverandre. Spørs om Fredrik skjønte hva tÃ¥rene var godt for nÃ¥r han nÃ¥ endelig fikk se dette rustne vraket jeg velger Ã¥ kalle en sykkel… Jaja.
Lykter er knust, harry klistremerker og tapebiter er påsatt, og den er kanskje en smule mer rusten enn jeg forlot den sist, men tilbake til sin rettmessige eier er den i alle fall kommet! Jubel i stua!!
Noen som har noe forslag til hva for en laminert beskjed jeg kan gi til fremtidige fylliker på jakt etter moro med min vakre diamant?